Frp- ledelsens maktdemonstrasjon

Geir Ugland Jacobsen er ingen ensom svale i Frp. Han var vitterlig leder av Oslo-partiet, og det er mange i Frp som er enige med ham.

Han kan et langt stykke på vei regne Carl I. Hagen og Christian Tybring- Gjedde som sine støttespillere.

Da det ble kjent at Geir Ugland Jacobsen ble ekskludert av partiet med umiddelbar virkning, ga Hagen og Tybring- Gjedde uttrykk for at de var både skuffet og overrasket.

Men de holdt seg på matta.

De svingte ikke pisken og manet til kamp mot ledelsen i partiet for større takhøyde og mindre sentralstyring. De opptrådte rimelig balansert.

Eksklusjonen av Ugland Jacobsen er en maktdemonstrasjon fra Siv Jensen og Sylvi Listhaugs side.

Når de også setter Oslo-partiet under administrasjon, handler det om mer enn en tillitsvalgt som snakker rett fra leveren i tide og utide.

Partiledelsen forventer at alle tillitsvalgte forplikter seg på partiets program fram mot valget neste år. De vil ikke at partiet skal framstå med to eller flere fløyer i en valgkamp.

Frp er kritisk til innvandring, men de vil ikke gå så langt som Ugland Jacobsen og Oslo-partiet har tatt til orde for.

Frp er kritisk til deler av globaliseringen og tap av norsk særpreg, men de vil ikke definere seg som en nasjonalt-konservativt parti og legge seg på samme linje som den ytterliggående høyresiden i flere europeiske land.

Frp vil ikke sitte i regjering med Venstre og KrF, men de vil stille krav som innebærer at Erna Solbergs regjering går i oppløsning.

Denne linjen hadde Geir Ugland Jacobsen problemer med å følge. Han red egne kjepphester hele tiden. Da han tok til orde for en debatt om at partiet burde vurdere å velge en annen enn Siv Jensen til leder, gikk han over streken.

Det er ikke noe ønske i partiet om å skifte leder nå. Derfor ble utspillet hans oppfattet som illojalt i store deler av partiet.

Uttalelsen fra Ugland Jacobsen om at Trump egentlig vant valget, bidrå til at også tvilerne innså at partiet ikke er tjent med Ugland Jacobsen i en så fremtredende stilling som leder for Oslo-partiet.

På vei ut av Frp får Geir Ugland Jacobsen en del støtteerklæringer, og det dukker opp tanker om det det bør dannes et nytt parti. Det blir fort ikke mer enn et slag i løse luften.

Ingen har lempet ut flere fra Frp enn Carl I. Hagen. Han tok i sin tid et oppgjør med den liberalistiske fløyen i partiet. «Dolkesjø» ble et oppgjør både med personer og politisk linje.

Frp-ledelsen legger ikke opp til et tilsvarende oppgjør. De ønsker ikke å drive høyrefløyen i partiet ut i kulden. De krever at de tilpasser seg og forholder seg til de vedtakene partiet fatter.

Frp er ikke tjent med at det dannes et nasjonal-konservativt parti til høyre for seg.

Siv Jensen og Sylvi Listhaug kan leve med at Carl I. Hagen og Christian Tybring- Gjedde ofte har et annet syn på strategi og linje enn dem, men de skal vite at det finnes grenser.

Kommer Carl I. Hagen inn på Stortinget igjen, må han ikke tro at han får en fri stilling. Det er partiets program har blir valgt inn på.

Inntar han rollen som løs kanon, vil Siv Jensen sørge for at han også får opplevelsen av å bli holdt i ørene.

Frp er ikke tjent med at det dannes et nasjonal-konservativt parti til høyre for seg. Derfor kan vi regne med at partiledelsen vil være opptatt av å signalisere at det skal være rom for en høyreside i Frp.

Å ekskludere en fylkesleder og sette et fylkesparti under administrasjon er et radikalt maktgrep. Frp-ledelsen satser på at det ikke fører til at partiet sprekker, men at det bidrar til reduserte spenninger og uro etter hvert.

Siv Jensen og Sylvi Listhaug har ikke så god oversikt at de kan være sikre på hvilke konsekvenser eksklusjonen vil få.

Men de vurderer nok sjansene gode for at dette primært forblir en sak om Geir Ugland Jacobsen.

De vinner fram med den historien om de som langt på vei er på samme linje som Ugland Jacobsen, tilpasser seg og holder seg innenfor akseptable grenser i kampen for en politikk som avviker fra det ledelsen og flertallet i partiet står for.