Gråt i Riksrevisjonen

Hva skal man si når verneombudet skriver at «det gjør inntrykk når erfarne medarbeidere gråtkvalt forteller at de føler seg uthengt og samtidig opplever at deres kompetanse ikke blir sett, verdsatt eller brukt – og gir inntrykk av at de skulle ønske de var eldre slik at de kunne gå av med pensjon»?

Dette skrev hovedverneombudet i Riksrevisjonen, Astrid Stenberg Bråthen, til toppledergruppen i Riksrevisjonen som hadde møte 18.april. Er nå dette noe å lage ståhei om? Det skjer da hele tiden at medarbeidere blir lei seg for at de ikke får den tilbakemeldingen de ønsker seg. Noen tar lett til tårene om de utsettes for kritikk, særlig kritikk de føler er uberettiget og som ikke er framsatt med særlig følsomhet. I Riksrevisjonen er det ingen som vil gjøre noe som ikke er riktig, i alle fall ikke innen ledelse og medarbeiderbehandling. Den som skal revidere andre, må da vel kunne revidere seg selv?

Mediene er på saken. Dagens Næringsliv har skrevet side på side om viderverdigheter i Riksrevisjonen der riksrevisorens lederstil er sentral. Per Kristian Foss går ikke i forsvar. Han vet at det er lurt å legge seg flat for kritikk når mediene er på saken og ansatte er misfornøyde. Derfor lover han i DN i dag bot og bedring igjen.

– Jeg kan være for utålmodig, det har jeg blitt bedre på. Og jeg kan bli sint, det har jeg også blitt bedre på. Jeg er på vei i arbeidet med å forbedre stilen min, og vil ha stor oppmerksomhet rundt dette framover, sier Foss. Han har til og med tenkt på om han er skikket til jobben etter den kritikken han har fått. Det har han kommet til at han er.

Det går altså riktig vei. Det mener i alle fall Foss selv. Foss er 67 år og han ble i fjor utnevnt til riksrevisor for fire nye år. DN skriver at Høyre var rede til å gi fra seg denne posten til KrF og Line Henriette Holten. Men da KrF ikke ville gi Carl I. Hagen plass i Nobelkomiteen og bidro til å presse Olemic Thommessen ut som stortingspresident, ville ikke Høyre og Frp bidra til å gi KrF en posisjon de ikke hadde krav på.

Før Per Kristin Foss ble utnevnt i fire nye år, var kritikken mot ham kjent. I en intern rapport om arbeidsmiljøet i Riksrevisjonen kommer det fram kritikk mot hans lederstil. Noen hevder han er brå og sleivete i sine uttalelser og det hindrer folk i å gi ærlige tilbakemeldinger. Han skal også ha kritisert folk som ikke er til stede. Foss sa også den gang at han tok kritikken på alvor og at han ville legge om stilen. Det er tydeligvis lettere sagt enn gjort. Per Kristian Foss er kjent for å være frekk i kjeften. Han klarer nok å ta seg sammen. Det gjør de fleste hvis de må. Det går for eksempel bra med Lars Sponheim som fylkesmann i Hordaland. Han klarer stort sett å stå imot fristelsen til å fleske til med uttalelser som fungerer i politikkens verden, men ikke i ledelsessammenhenger i offentlig sektor.

Men Foss kan ikke forandre personlighet. Han er typen som kan trampe av gårde i støvler der hvor man i Riksrevisjonen forventer mokasiner.

Det er ingen alvorlig kritikk Foss utsettes for. Det konkrete eksempelet hovedverneombudet viser til, var en melding som ble lagt ut på intranettet etter at det ble oppdaget at en ansettelsesprosess ikke gikk riktig for seg. Det andre ekspedisjonssjef Berit Mørk har reagert på, er en uttalelse fra Foss om at han ikke «var sikker på hvor arbeidsgiverfunksjonen i Riksrevisjonen ligger». Dette ble oppfattet som et stikk til Mørk. Fagforeningene har sendt et brev til ledelsen der de gir støtte til Mørk og sier de har reagert på ledelsens behandling av henne over tid.

Fagforeninger og hovedverneombud opptrer på en måte som lett kan føre til at problemene øker. Det hjelper ikke å sende brev til hverandre der en deler misnøye og bekymringer. Det som hjelper er å snakke sammen. Hvis en sliter med dialogen, får en taue inn noen som kan få dialogen i gang. Det de ikke trenger i Riksrevisjonen, er utredninger om hva som kan gjøres.

Per Kristian Foss setter kritikken han utsettes for i sammenheng med at Stortinget har kuttet budsjettet. Det har ført til innstramninger av velferdsgoder og omstilling for å spare penger. Han sier omstillingsprosessen må fortsette og at han skal passe på at lederstilen hans ikke skaper problemer. Metoden «å telle til ti», kan Foss muligens ha nytte av. Skal han drive omstilling framover, må organisasjonen belage seg på at noen blir misfornøyd og kjenner gråten bryte på. Det skyldes ikke nødvendigvis at Foss gjør en feil.