Grønnprating om Oljefondet

Det er to år siden Jonas Gahr Støre tok til orde for at Oljefondet måtte brukes som et redskap for en grønnere framtid.

Høyre var raskt på banen med spørsmål om han ville underlegge fondet sterkere politisk styring.

Det svarte ikke Støre tydelig på, i alle fall oppfattet ikke Høyre det. Det forble uklart hva Støres utspill ville bety i praksis.

Det er ikke alltid ting blir klarere om tiden går.

Lørdag sa Støre til Klassekampen at det er på tide å bruke Oljefondet som et politisk redskap i større grad enn i dag. Han viste til utkastet til nytt program for Ap der det heter at Oljefondet skal være det ledende fondet på klima- og naturrisiko.

Det heter videre at Ap vil «sørge for en mer helhetlig politisk styring av den ansvarlige forvaltningen», men Støre avviser at dette blir en partipolitisk styring.

Samtidig står det i programutkastet at partiet vil «holde fast på målsettingen om høyest mulig avkastning innenfor moderat risiko».

Dette forblir like uklart som i 2019.

Dagens regjering har ikke et bevisstløst forhold til Oljefondet. Oljefondet seiler ikke sin egen sjø med Nicolai Tangen som skipper.

Tangen er skipper, men politikerne gir tydelige oppdrag om hvor han skal.

Han skal sikre best mulig avkastning innenfor de rammer som politikerne vedtar.

I forrige uke tok finansminister Jan Tore Sanner (H) til orde for å redusere antallet selskaper hvor Oljefondet skal kunne investere. Sanner vil også utelukke selskaper som produserer cannabis til rusformål.

I dag har Oljefondet eierandeler i mer enn 9100 selskaper. I 2007 hadde en eierandeler i 2400 selskaper. Regjeringen mener det bør holde å være inne i rundt 6000 selskaper.

Poenget med å redusere antallet selskaper fondet investerer i, er å spare kostander og redusere kompleksiteten i forvaltningen.

Oljefondet investerer primært i børsnoterte aksjer og noe i eiendom. De har også anledning å kjøpe seg direkte inn et begrenset antall selskaper.

Nicolai Tangen og hans folk har fått med seg at politikerne gjerne ser at Oljefondet investerer i grønne prosjekter.

I forrige uke ble det kjent at fondet har kjøpt 50 prosent av en havvindpark i Nederland, den nest største i verden, for 13,9 milliarder kroner.

Det er analytikere som mener at Oljefondet har lagt vel mange milliarder på bordet for å sikre seg denne eierandelen.

Oljefondet forsvarer investeringen og hevder den vil gi god lønnsomhet på sikt. De har dessuten oppnådd politisk velvilje. De kan altså få både i pose og sekk, politisk anerkjennelse og god lønnsomhet.

I 2019 bestemte regjeringen seg for å selge aksjer i 134 selskaper innen olje og gass for en samlet verdi på 66 milliarder kroner. Begrunnelsen var å redusere risiko, for olje og gass-aksjer er ikke lenger de gullkantede papirene de en gang var.

Dette utløste jubel fra grønt hold. Endelig begynner Oljefondet å ta til vettet, liksom. Dette var imidlertid noe Norges Bank foreslo alt i 2017. Dette var en avgjørelse fattet på grunnlag av lønnsomhetsvurderinger. Det var ikke en politisk styrt prosess, selv om Venstre jublet ekstra høyt.

Når målet for Oljefondet er høyest mulig avkastning, må politikerne holde seg minst på 10 skritt på avstand.

Politikere flest kan nesten ingen ting om aksjeinvesteringer. De sitter heller ikke med nevneverdig mye kompetanse på dette i forvaltningen. De som kan dette, jobber i Oljefondet.

Stortinget kan og bør ha meninger om hvor mange selskaper fondet skal være inne i og hvilke selskaper de ikke skal inn i.

Nicolai Tangen har dessuten uttalt at Oljefondet ikke bør eie aksjer i selskaper som ikke driver god eierstyring.

Politikerne er opptatt av at Oljefondet bør investere i grønne selskaper.

Her kan politikerne ta det piano. På børsene er det for tiden stor interesse for grønne investeringer. Det er mer grunn til å advare Oljefondet mot å hoppe for raskt på, framfor å hoppe på alle grønne muligheter som dukker opp.

Vi må hente ut færre milliarder fra fondet framover. Det er godt Ap holder fast på at målet er høyest mulig avkastning innenfor moderat risiko. Dette målet bør holdes særdeles høyt fram i årene som kommer.

Nicolai Tangen og hans stab gjør den jobben de er satt til. Det er ikke behov for sterkere politisk styring av Oljefondet eller flere doser med grønn retorikk.

Det er helt andre ting enn grønt prat om Oljefondet politikerne bør konsentrere seg om for å fremme en bærekraftig utvikling.