Habilitets-formalisme

Guro Slettmark i Transparency International sammenliknet i Dagens Næringsliv i forrige uke Jonas Gahr Støre med Donald Trump. Bakgrunnen er at Støre vil tre ut av styret i investeringsselskapet Fremstø AS og la sønnene sine, som også er medeiere, styre selskapet dersom han blir statsminister. Donald Trump har overlatt styringen av forretningsvirksomheten til sønnene Eric og Donald jr. Dette er en håpløs sammenlikning som illustrerer hvordan formalismen brer om seg i samfunnet. Trump leder et gigantisk forretningsimperium med forgreininger til flere land. Støre har et selskap som investerer i fond hvor han har en særdeles liten eierandel og null innflytelse over hvor fondet investerer.

Trumps sønner

– Man får fort en situasjon som ligner på situasjonen i USA, der sønnene til Trump skal styre farens selskap videre. Personlige interesser må aldri være styrende for politiske beslutninger. Det kan lett oppstå rollekonflikter, sier Slettmark.

Hun bedriver en håpløs teoretisering. Det kan ikke oppstå noen rollekonflikter. Personlige interesser kan ikke styre noe som helst.

Det hjelper ikke at hun får støtte fra professor i offentlig rett, Eivind Smith.

– Støre vil være tjent med å etablere tydelig og troverdig avstand mellom ham selv og selskapets investeringsbeslutninger. Rettslig er nok ikke dette strengt nødvendig. Men hensynet til å skape tillit til statsministeren, og dermed til det politiske systemet, taler sterkt for å skape slik avstand. I et slikt perspektiv vil det ikke være nok at han trekker seg som styreleder i et familieselskap som han uansett eier det meste av, og barna resten, sier Smith.

Det er godt at politikere noen ganger går lenger enn loven legger opp til. Da bør en ha god grunner for det. At noen reagerer, er ikke en god nok grunn. At Støre har en formue på rundt 60 millioner kroner, er det en del som reagerer på. Det er strengt tatt ikke nødvendig at Støre «gir bort» disse pengene om han blir statsminister, for å bruke Smiths uttrykk. Men om han gjør det, vil det skape tillit. Etisk sett er det ikke større grunn til at Støre gir bort det han eier enn at Smith og Slettmark gjør det.

Jurister får holde seg til jusen og slutte med å lage problemer av noe som ikke er det. I forrige uke ble Støre utsatt for en drittpakke fra Finansavisen. Han ble anklaget for svart arbeid. Støre hadde imidlertid alt sitt på det tørre. Han har fått faktura med moms. Det var vaktmesteren som hadde utført jobben, som hadde lurt unna skatt.

For noen uker siden måtte Støre trekke seg ut av et eiendomsprosjekt i Oslo hvor han hadde en mindre eierandel. Det ble hevdet at underleverandører ikke hadde arbeidskontrakter i tråd med Ap og LOs krav. Støre, som en temmelig passiv minoritetseier, kan selvsagt ikke gå god for alt hva et utall underleverandører foretar seg. For å rydde negativ oppmerksomhet unna, valgte Støre å selge seg ut. Hvor mye han har tapt på det, er ikke godt å si.

Fulgte Stortingets regler

I forrige uka var det Støres investeringer i fond som kom i fokus. Han har fulgt Stortingets retningslinjer til punkt og prikke. Støre mener Oljefondet bør holde seg til fond som har etiske retningslinjer. Det viste seg at Støre arvet eierandeler i et aksjefond som er forvaltet av Egerton i Storbritannia. Dette er et seriøst og anerkjent selskap som har ord på seg for å levere god lønnsomhet. Pensjonskassen til selskapet som eier Dagens Næringsliv, har blant annet eierandeler i dette fondet. Det er ikke noe suspekt med fondet i det hele tatt. De har bare ikke, som de fleste andre banker og fond heller ikke har, laget spesifikke etisk retningslinjer for sine investeringer. Før helgen ga Støre gitt beskjed om å selge seg ut.

Når Stortinget har laget regler for hva politikere skal opplyse om, burde det holde. Det er ikke etisk kritikkverdig å investere i et fond eller å sette pengene sine i en bank som ikke har de samme reglene som Oljefondet. Dagens Næringsliv forsvarer at de har brukt mye plass på denne saken ved å peke på at «politikeren Støre og investoren Støre er en og samme person». Det er bare halve sannheten. Det er ikke slik at Støre må selge en fondsplassering han har arvet fra foreldrene fordi han mener at Oljefondet bør ha etiske retningslinjer. Den koblingen Dagens Næringsliv gjør, er ikke bedre enn Slettemarks kobling mellom Trump og Støre. For ikke å snakke om Trygve Hegnar, som forsvarer drittpakken om svart arbeid med å vise til at Støre mener store utbyggere har en plikt på seg til å sørge for at underleverandører holder seg til norsk lov.

De virker som de alle er ute i et ideologisk ærend i disse valgkamptider. De som eier litt mer enn andre, merker seg nok mediekjøret Støre utsettes for. De vil nok holde seg unna politikken der habilitets-formalisme, korrupsjonskonspirasjon og en misforstått «samsvar mellom liv og lære»-filosofi får utfolde seg for tiden.