Hæren som politisk slagmark

Det har i alle år vært rimelig stor enighet i forsvarspolitikken. Derfor var det som det bør være at Ap inngikk forlik med regjeringen da Stortinget vedtok forsvarsplanen i vår. Ap mener imidlertid at regjeringen ikke har fulgt opp forliket. De krever at regjeringen legger flere milliarder til stridsvogner på bordet, samt mer stående personell og flere helikoptre i Nord-Norge. De betyr at Ap ser for seg at bevilgningene til Forsvaret øker mer i årene framover enn det regjeringen legger opp til,

Opposisjonen har kastet seg om halsen på hæren. Hæren oppfattes som det mest folkelige vi har. De befinner seg flest steder i landet og er størst i antall. Mange har et bilde av at hæren er det egentlige forsvaret, mens marinen og flyvåpenet er støttefunksjoner. Hæren er ikke hva det en gang var. Det avgjørende i dagens krigføring er ikke minst kampfly. Derfor har Stortinget vedtatt å bruke 270 milliarder kroner på kjøp av 52 nye F-35 jagerfly.

Når det brukes så mange milliarder på kampfly, blir det mindre ressurser til hæren. Sånn må det være, mener tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, som i dag arbeider som forsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt på Kjeller.

– De vil ikke forsone seg med at hærens størrelse ikke er like relevant for de utfordringene vi står overfor. Militære organisasjoner skiller seg fra alle andre institusjoner ved at de ikke til daglig blir satt på den prøven de skal bestå. De er notoriske til å forberede seg på forrige krig i stedet for morgendagens. Det kan virke som om mange mener at en krig er en krig og at et godt forsvar derfor er det samme til alle tider, sier Diesen til Dagsavisen i dag. Om bevilgningene til Hæren hadde økt til det dobbelte, ville ikke det representere noe annet enn nyanser av utilstrekkelighet i forhold til behovet hvis vi skulle drive tradisjonelt territorialforsvar.

Hvis Russland angriper Norge, vil vi være sjanseløse uten støtte fra Nato. Det er en illusjon å tro at vi skal klare på bygge opp et norsk forsvar som vil kunne holde stand mot Russland. Vår eneste mulighet er at Nato stiller opp slik alliansen er forpliktet til. Derfor må forsvaret i Norge, innenfor rimelighetens grenser, basere seg på hva Nato trenger. Det er i vår egen interesse å bidra til at Nato får dekket sine behov.

Forsvaret må prioritere de midlene Stortinget vil stille til rådighet ut fra militærfaglige vurderinger. Forsvarsledelsen har ikke noe imot å få flere stridsvogner og helikoptre hvis politikerne absolutt vil gi dem det. Men det betyr altså fint lite for evnen til å forsvare oss.

Diesen peker på at om Finnmark blir angrepet, er det ikke så mye hærens avdelinger i Troms kan bidra. Det vil ta for lang tid å forflytte hærens styrker flere titalls mil. En slik operasjon vil dessuten innebære stor risiko ved at det lett vil kunne angripes fra luften.

Hæren er som andre organisasjoner opptatt av å ivaretar sine egne interesser. Vi har flere eksempler på at ledere i Hæren har store problemer med å akseptere de prioriteringer forsvarssjefen har gjort. Flere sentrale ledere i hæren vil ikke bli nedprioritert. Lederne har stått fram på rekke og rad med påstanden om at hæren må være kjernen i Forsvaret for på sikre forsvarsevnen. Ledere i hæren må ha rett og mulighet til å komme fram med sine synspunkter og vurderinger, men de må ta inn over seg at virkeligheten endrer seg og at et forsvar og en krig i dag er noe helt annet enn for femti år siden. Dette har Stortinget i forsvarsforliket tatt rimelig hensyn til. Ap bør igjen styre inn mot et forlik etter at de i vår har drevet frisk opposisjonspolitikk.