Helter uten belønning

Lederen for Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, har det siste året kjørt en tøffere linje for å bedre sykepleiernes lønns- og arbeidsvilkår.

Svenneprøven for henne som forhandler på vegne av landets sykepleiere blir årets lønnsoppgjør som er utsatt til høsten.

Da forhandlingssjefen i Unio, Klemet Rønning-Aaby, gikk ut i mediene i sommer og sa at organisasjonen vil senke sine lønnskrav, ga hun beskjed om at dette var uttalelser han fikk stå for selv.

Hun var ikke rede til å senke kravene og argumenterte for at Unio var for tidlig ute med å jenke seg til andres forventninger.

Rønning-Aabyes utgangspunkt var at det i statsbudsjettet som ble vedtatt i høst ble operert med en lønnsøkning på 3,5 prosent. I revidert budsjett legges det opp til 1,5 prosents lønnsøkning.

Ledelsen i Unio vet at de vil lande langt nærmere 1,5 enn 3,5 prosent. Det er dessuten ikke de som avgjør hvor store tillegg det skal gis i år.

Lønnsoppgjøret baserer seg på den såkalte frontfagsmodellen. Det betyr at lønnsoppgjøret for konkurranseutsatt industri gjennomføres først. Det som blir resultatet her, blir rammene for de øvrige oppgjørene.

Sykepleierne kan stille så høye krav de vil. Det hjelper ikke. Tilleggene vil ligge temmelig nær det NHO/Norsk Industri og Fellesforbundet blir enige om.

Hvis årets oppgjør havner på 1,5 prosent, har Lill Sverresdatter Larsen følgende kommentar til NRK

– Det innebærer et null- eller i verste fall et minusoppgjør for våre medlemmer. Det aksepterer vi ikke. Vi forventer et tariffoppgjør som gjenspeiler den kritiske samfunnsfunksjonen og det ansvaret og den kompetansen som sykepleiere har.

Hun ser heller ikke bort fra at det blir streik. Det vil heller ikke hjelpe stort.

Lill Sverresdatter Larsen har rett i at sykepleieryrket er enormt viktig for samfunnet og at sykepleierne må bli anerkjent for sin kompetanse og for den viktige jobben de gjør.

Hun har også rett i at vi trenger et godt helsevesen med tilstrekkelige ressurser både av utstyr og kvalifisert personell for å kunne gi befolkningen nødvendig helsehjelp både under normale forhold og når kriser rammer.

Norge mangler om lag 6000 sykepleiere. Lill Sverresdatter Larsen sa til Klassekampen i juni at bedre helseberedskap bør bli en del av lønnsoppgjøret i høst. Hun vil også ha en norm for bemanning i helsetjenesten.

Oppgjøret i høst er et såkalt hovedoppgjør. Det betyr at det er rom for å ta opp andre spørsmål enn kroner og øre.

En skulle tro koronakrisen tilsier at det blir lettere å få gjennomslag for det sykepleierne er opptatt av. Slik er det ikke.

NHO mener det ikke bør gis lønnstillegg i det hele tatt i år.

Sykepleierforbundet argumenterer med at høyere lønn er avgjørende for å sikre rekrutteringen til yrket.

For arbeidsgivere er ikke det like opplagt at høyere lønn er viktigere enn økt bemanning.

Sykepleierforbundet vil også ha flere heltidsstillinger. Det vil også øke kostnadene for arbeidsgiver.

Det spørs hvor mye Lill Sverresdatter Larsen vil oppnå i høstens lønnsoppgjør om hun slår aldri så hardt i bordet med tøffe krav.

– Hvordan samfunnet skal sikre nok sykepleiere, er et spørsmål i tariffoppgjøret, men like mye et politisk spørsmål. Hvis det ikke gjøres noe, får vi en dramatisk situasjon om få år, sier hun til Klassekampen.

Hun har rett i at løsningen må finnes i politikkens verden.

Det må tas grep for å få flere til å utdanne seg til sykepleiere og andre stillinger i helsevesenet.

Det er dokumentert at arbeidspresset mange steder er så hardt at pleiepersonell slutter. Og koronakrisen har vist at beredskapen ikke var god nok.