Leder
Hemmelig søknad, så klart
Dropp åpne søkerlister til lederstillinger i det offentlige. Dagens system med åpne søkerlister fører til økende triksing, fiksing og hemmelighold. Ansettelsen av Frank Bakke-Jensen som ny fiskeridirektør er det siste eksempelet på det.
Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen er ansatt som ny fiskeridirektør. Han tiltrer når han slutter som statsråd. Ingen vet når det skjer.
At det ble Bakke-Jensen, er på sett og vis en bombe.
Det var Siri Meling, regiondirektør i Fiskeridirektoratet, som ble ansett som den sterkeste kandidaten. Hun fulgte boka og søkte innen fristen. Hun kan fiskeri, og regjeringen vil gjerne ha kvinner til topps i offentlige etater der mannfolk tradisjonelt har dominert.
Men det er også andre hensyn å ta. Det er ingen bombe at Erna Solberg gjerne vil ha sine folk strategisk plassert i forvaltningen.
Fiskeridirektøren vil selvsagt iverksette den politikken som regjeringen til enhver tid fører. Men å ha en fiskeridirektør som er opptatt av å føre videre den kursen nåværende regjering har staket ut, er ikke uvesentlig.
Dessuten er et parti opptatt av å sørge for sine når den tid kommer at de skal ut av politiske toppjobber.
For en toppolitiker er det lov å ønske seg et godt bein. Derfor ender en god del av dem opp som fylkesmenn og stillinger i det offentlige der regjeringen eller departementet foretar ansettelsen.
Hver gang en ansettelse kan oppfattes som politisk styrt, gir det opposisjonen anledning til å bruse med fjærene.
Hver gang en ansettelse kan oppfattes som politisk styrt, gir det opposisjonen anledning til å bruse med fjærene. Det gjør SVs nestleder, Torgeir Knag Fylkesnes, i Klassekampen i dag.
Han vil vite hvem som kom på ideen om å plassere Bakke-Jensen i fiskeridirektørstolen, hvem som tipset hodejegerfirma om at Bakke-Jensen kunne bli ledig på torget snart og hvorfor han ikke søkte på vanlig måte.
Han hevder videre at Bakke-Jensen ikke har noe i sin utdanning eller yrkesbakgrunn som tilsier at han skulle egne seg som fiskeridirektør.
Det lukter politikk lang vei, med andre ord.
Knag Fylkesnes minner om at Bakke-Jensen har vært en aktivist for liberalisering av fiskeripolitikken i mange år.
Torgeir Knag Fylkesnes kommer ingen vei. Iselin Nybø, som har vært settestatsråd, opplyser til Klassekampen at alt har skjedd etter boka. Fristen for å søke gikk ut 10.mai. Den ble så forlenget til 2, juni. Først 17. juni søkte Bakke-Jensen.
Da var det nok i realiteten avgjort hvem som skulle få jobben.
Iselin Nybø sier det ikke er umulig å søke etter fristen. Her opptrer hun som formalist.
Hadde Bakke-Jensen søkt jobben på vanlig måte ville det blitt et lurveleven. Da ville Knag Fylkesnes levert en kraftsalve om at fiskeriforvaltningen ikke skal politiseres og at Frank Bakke-Jensen dessuten ikke er faglig kvalifisert for jobben.
Det er få som vil seg selv så vondt som å bli herjet med i medier og på sosiale medier om en søker en lederstilling i det offentlige.
Derfor er det adgang til å be om at ens navn ikke blir hemmeligholdt. Bakke-Jensen søkte da han visste jobben var hans.
Vi har i praksis endt opp med to grupper søkere til topplederstillinger i det offentlige – de som søker innen fristen, og de som ikke vil at det skal bli kjent at de er interessert i stillingen før de i praksis er ansatt.
Noen ganger skjer det ved at de dukker opp på søkerlisten like før ansettelsen finner sted.
Kommunal Rapport har gjennomført en kartlegging som viser at 30 av 58 kommunedirektører ansatt det siste året, ikke sto oppført med navn på søkerlista.
Antallet anonyme søkere øker år for år. Utviklingen går i retning av økt hemmelighold.
Politikerne vil ikke endre loven, for de vil være for åpenhet. På papiret, men i stadig mindre grad i praksis
Sivilombudsmann Hanne Harlem sier til avisen at det er god grunn til å stille kritiske spørsmål til hvordan kommunene praktiserer unntak fra offentlige søkerlister.
Kommunene er opptatt av å få de best kvalifiserte til å ta toppjobben i kommunen.
De vet at flere aktuelle søkere vil trekke seg om de ikke får forbli anonyme. De velger å godta anonymitet for å få mulighet til å kapre den beste.
De beste sitter ofte i en annen viktig stilling og har null interesse av å flagge at de vil ut den gode stillingen de alt har.
Loven om at søkere til lederstillinger i offentlig sektor skal stå på en offentlig søkerliste fungerer ikke. Aktuelle kandidater godtar ikke at det skal være slik.
Det er opp til politikerne som skal ansette, å tolke loven i praksis. De er ikke interessert i en regel uten unntak.
Det hadde vært mulig å avvikle muligheten for unntak for å stå på en offentlig søkerliste og la det for eksempel gå en måned mellom søkerlisten offentligjøres og til ansettelsen finner sted.
Det vil ikke politikerne.
Da ville ikke Frank Bakke- Jensen blitt fiskeridirektør, Nicolai Tangen ville ikke blitt sjef for Oljefondet og kommuner over en lav sko måtte ha tatt til takke med direktører som er dårligere kvalifisert enn de de har ansatt.
Men politikerne vil ikke endre loven, for de vil være for åpenhet. På papiret, men i stadig mindre grad i praksis.