Hindsbo – dristig og inhabil

Nasjonalmuseets leder, Karin Hindsbo, har ambisjoner, teft og dristighet. Det må hun ha, for det forventer styret.

Det holder ikke med millionbevilgningen fra Stortinget. Hun må skaffe millioner fra kunstinteresserte eller fra stiftelser som har støtte til kunst som et av sine formål.

Det ble bråk i fjor sommer da det ble kjent at Nasjonalmuseet skal innlede et samarbeid med John Fredriksens døtre, Kathrine og Cecilie. Kunst som Fredriksen eier skal stilles ut i et eget rom.

Karin Hindsbo forsvarte avtalen med å vise til at museet har full faglig kontroll og minnet om denne formen for samarbeid er vanlig i flere andre land.

En viktig oppgave for Karin Hindsbo er å bygge nettverk og ha kontakt med rike som kan tenkes å støtte Nasjonalmuseet.

Nicolai Tangen har hun kjent i mange år, og de har utviklet et vennskap.

Tangen har både god greie på kunst og milliarder som han blant annet skal bruke på kunst. Hun vet hva Tangen er opptatt av, og hun vet hva som trengs ved Nasjonalmuseet.

De har nok begge regnet det som en selvfølge at AKO-stiftelsen skal bidra med støtte til Nasjonalmuseet

Ved årsskiftet var tiden inne for å gjøre alvor av planene. Hindsbo dro til London for å diskutere saken med Tangen.

Fra en side sett var ikke dette møtet noe spesielt. Hindsbo hadde dratt til London eller hvilken som helst annen storby for å møte folk med penger som kunne tenke seg å støtte Nasjonalmuseet. Det er en del av jobben hennes.

Det spesielle er at Tangen og Hindsbo er gode venner.

Hindsbo er ikke født i går. Hun kjenner reglene for habilitet og saksbehandling i offentlig sektor. Samtidig er hun så pass dreven at hun kan forskjellen på formaliteter og realiteter. Det er som med søkerlister til lederstillinger i offentlig sektor. Der kan saken i realiteten være avgjort før navnet på den som får jobben, blir offentliggjort. Det gjelder å vite hva en gjør.

Hindsbo visste hva hun gjorde i London. Der fikk hun klarsignal fra Nicolai Tangen om støtte til Nasjonalmuseet. Nå kunne den formelle saksbehandlingen så smått begynne.

29. mai i år varslet Hindsbo styreleder Linda Bernander Silseth at hun muligens var inhabil. Styret fikk da en advokat til å vurdere det.

Konklusjonen var at Hindsbo er inhabil på grunn av sitt vennskap med Tangen. Hun har blant annet vært styremedlem i norske AKO Kunststiftelse, som ble opprettet i 2016 på initiativ fra Tangen og hans britiske stiftelse.

Tangen var også gjest i bryllupet hennes.

Hindsbo sier til VG at hun varslet tidsnok og at det har vært kjent både for administrasjonen og styreleder at hun og Tangen er venner

– Nasjonalmuseet er fra politisk hold instruert til å øke sin egeninntjening. At museets ledende ansatte dermed bruker sine nettverk til å initiere mulige sponsoravtaler, slik direktøren her har gjort, ser jeg på som utelukkende positivt, sier styreleder Bernander Silseth til VG.

Hun synes det holder at Hindsbo tok opp spørsmålet om inhabilitet før de formelle drøftelsene kom i gang.

Dermed skulle en tro saken var i sin skjønneste orden. Habilitet er imidlertid en politisk spesialøvelse for tiden. Nå vil Høyre og SV koble inn kulturminister Abid Raja (V) og departementet.

Det skjer etter at jusprofessorene Eivind Smith, Jan Fritjof Bernt og Christoffer Conrad Eriksen er kritiske til fremgangsmåten og forståelsen av habilitetsreglene.

Leder i Stortingets kulturkomité Kristin Ørmen Johnsen (H) følger opp med at «saken fremstår uheldig» og SVs komitémedlem Freddy Øvstegård sier en må være sikre på at Nasjonalmuseet ikke er et sted for vennetjenester eller forbindelser som ikke er redegjort for når kunst og sponsoravtaler velges.

Han vil at Kulturdepartementet går inn og vurderer en avtale før den signeres.

Styreleder Bernander Silseth vil selvsagt ikke erte på seg politikerne. Så hun sier til VG at de «vil se nærmere på hvordan vi håndterer spørsmål om habilitet i organisasjonen».

I denne saken bør politikerne anstrenge seg en smule for å skille snørr og barter.

Riktignok er «Tangen» blitt et tiggerord i politiske og mediale kretser. Det er nesten som en skulle tro at Tangen har stilt som krav at det skal henge et bilde av ham selv på Nasjonalmuseet.

Men denne saken handler ikke om Tangen. Det er stiftelsen han har opprettet som gir støtte.

En stiftelse har ingen eier, og han sitter ikke lenger i styret. Før Tangen ble sjef for Oljefondet, hadde han selvsagt innflytelse over hva stiftelsen skulle gi støtte til.

Det har han ikke lenger, ikke offisielt, men en kan selvsagt aldri vite hvem han snakker med.

Vi kan vanskelig forestille oss at AKO-stiftelsen skal stille ublu krav for å gi støtte. Stiftelsen har ikke noe annen formål enn å vise fram kunst og fremme kunstinteresse.

Politikerne ser spøkelser på høylys dag.

Kravet fra SV om at Kulturdepartementet skal opptre som en overkikkador over styret i Nasjonalmuseet, minner om det politiske kjøret mot styret i Norges Bank.

Men det skal mye til om en slik sak utvikler seg til å handle om tillit og omdømme til Nasjonalmuseet. Da kan alt skje.

Saken kan minne om balubaen omkring Jonas Gahr Støre og Felix Tschudi for åtte år siden.

Da ble det påstått at Støre var inhabil fordi han hadde et vennskapsforhold til Tschudi. Det avviste Støre. Det hjalp heller ikke at det her dreide seg om at Tschudi skulle gå inn med midler for å støtte regjeringens Nord Norge-satsing, for det.

Det hjalp ikke for det kunne jo hende Tschudi kunne få noen fordeler av å «støtte staten».

Det er ikke godt å si hvordan Hindsbo skulle gått fram for å få tak i millionene fra AKO-stiftelsen. Er hun inhabil gjennom sitt forhold til Tangen, er jo alle ansatte ved Nasjonalmuseet inhabile.

Hun kunne ikke sendt Abid Raja til London for å godsnakke med Nicolai Tangen. Og styret skal kontrollere og ikke blande seg inn i daglig driften.

Karin Hindbo er opptatt av å få jobben gjort. Det fikk hun. Snart er millioner fra Tangen-stiftelsen på konto - og oppstyret går over.