Humlegård–kritikken

En ting er sikkert, den som er opptatt av å bli godt likt og høre rosende omtale av seg selv som leder, bør definitivt ikke påta seg å gjennomføre en omstridt reform der det ikke er samsvar mellom tilgjengelige ressurser og de oppgaver som forventes løst.

Det er blitt Odd Reidar Humlegårds skjebne. Det ser ikke ut til å plage ham vesentlig. Om han får 58 eller 78 poeng i vår lederscore, spiller ikke så stor rolle. Humlegård er ikke den typen som går i bakken av negative tilbakemeldinger. Det forteller også en god del om den som gir tilbakemeldingen. Ledere som har stått i endringsstriden før ham, kan fortelle at det som regel roer seg ned etter hvert som selv de seigeste innser at tiden for omkamper er slutt.

Humlegård har ikke søkt jobben som politidirektør. Han var ikke igjennom en vanlig ansettelsesprosess en gang. Daværende justisminster Grete Faremo ville ikke bekrefte at hun hadde tillit til Øystein Mæland som politidirektør etter at den knusende 22. juli-rapporten forelå. Mæland svarte med å trekke seg etter kun noen måneder i jobben – det var det Faremo la opp til. Dermed lå veien åpen for Humlegård. Han var et selvsagt valg. Det måtte ryddes opp etter 22. juli-skandalen. Det fristet ikke med en ny politikertype som kom utenfra med godt rykte på seg. De måtte ha en som kjente politiet som sin egen bukselomme. Humlegård hadde alt som skulle til: lederutdannelse og solid erfaring som sjef.

Hovedregelen er at vi ikke vurderer toppsjefer når de står midt i en storm eller er i en krise. Men når gjør ikke en politidirektør det? Hadde vi ventet noen år, til politireformen hadde satt seg, ville nok Humlegård kommet bedre ut. Vi vurderte Ingelin Killengreen i 2011. Hun fikk 68 poeng – det er ikke all verdens. Den som er politidirektør kan ikke regne med å få en høy score. Grunnen er at jobben i for stor grad befinner seg i stormens øye nesten hele tiden.

En politidirektør har dessuten ikke autoritet til å rydde opp slik øverste leder kan gjøre i næringslivet og organisasjoner.

Humlegård leder en etat der en har tradisjoner for temmelig detaljert styring fra departementets side. Ingelin Killengreen sukket en sjelden gang høyt. Det er blitt bedre. De ha forsøkt å trekke en grense for hva departementet ikke skal blande seg inn.

Hadde det bare vært departementet … Humlegård vet også at flere på Stortinget klør i fingrene etter å fortelle ham hvordan han bør løse oppgave sine. Hadia Tajik har fortalt ham det i en kronikk i Aftenposten.

Å være politidirektør er å ha et ansvar som er større enn den myndigheten en har. Det er ingen etatsjefer med et så stort resultatansvar som har politikere hengende over seg. Humlegård forholder seg ikke til et styre, men til politikere som til tider framstår som et mangehodet troll.

Politiet er en merkverdig kreasjon. Det er en organisasjon som forventes å vise handlekraft. Samtidig er man en del av forvaltningen der det gjelder på å opptre pinlig nøyaktig og gå forsiktig fram. En politidirektør må være like god på gassen som på bremsen.

Odd Reidar Humlegård er et studium verd. Ikke fordi han har en komplisert personlighet eller er vanskelig å forstå seg på, men fordi det er bortimot uforståelig hvordan en mann kan bli gjenstand for så ulike vurderinger. Halvparten av de vi har snakket med gir Humlegård toppscore (9) på sosial teft. Mens en tredjedel gir ham rundt 3, og én meget kompetent person gir ham 2. Oppfatningen om ham er like delt når det gjelder høy integritet og etisk bevissthet.

Det det er relativ stor enighet om, er at Humlegård er nytenkende, en innovatør i uniform (7). Og det er enighet om at han kan treffe beslutninger og bruke makt når han må (7).

Så å si alle de 13 kildene vi har snakket med, kjenner politiet. Det som er felles for en god del av dem, er at de vurderer Humlegård ut fra hvordan han håndterer aktuelle saker og hvordan politireformen iverksettes.

Humlegård snakker sak. Han er en i iverksetter, en handlingens mann, erfaren nok til å vite når han beveger seg inn i minebelagt terreng. Da gjelder det å trå forsiktig. Til vanlig er han ikke forsiktig, og det er ingen ting som lukter av at han ser på seg selv som politikernes underdanige tjener. Han tillater seg å kritisere politikerne i litt uvørne ordelag. Det vitner mer om trygghet enn ubetenksomhet.

Humlegård kan politifaget og han er opptatt av at politiet får gjort jobben sin på egne premisser, men innenfor de mål og retningslinjer politikerne trekker opp.

Humlegård er ikke et ubeskrevet blad, men hvordan han er som leder i POD, er ikke godt å si. Til det er meningene for delte.

Men han kan bli sittende lenge. Det var mange som var skråsikre på at Ingelin Killengreen ikke ville få fornyet åremålet. Men det endte med at daværende justisminister Knut Storberget endret regelverket slik at han kunne beholde henne. Politidirektører vokser ikke på trær.

Odd Reidar Humlegård er i samme gruppe som fotballtrenere. Men mindre de fører laget til seier i hver eneste kamp, er det horder av mennesker som mener de vet hva trenere bør gjøre og ikke gjøre. Det er mye spill rundt politireformen. Humlegård virker sikker på at han vil vinne til slutt.