I helseekspertens vold

De som produserer helsefaglige råd, har gjennom pandemien skaffet seg en enorm sterk posisjon i det norske samfunnet. Det er ikke gitt av de vil hvile på laurbærene. Mye tyde på at vi går tider i møte der frykt for sykdom og død vil presse politikerne til sterkere styring av hva mennesker får foreta seg.

Helsebyråkratene er ikke en samling styringskåte fagfolk som vil tvinge befolkningen til noe de ikke vil ha. De strenge smitteverntiltakene vi har hatt i Norge, har det store flertallet av befolkningen ønsket. Noen ville hatt enda strengere regler og mer straff. Når frykten for sykdom og død slår rot, er flertallet rede til å ofre frihet og gi avkall demokratiske rettigheter.

I to år har regjeringen fått innføre de tiltakene de mener har vært nødvendige. Når de har argumentert med smittevernfaglige råd, har ikke politikere sett seg tjent med å kritisere regjeringen. Det er kun ett mulig inngripende tiltak regjeringen har fått tommene ned for. De har ikke fått fullmakt til å innføre portforbud.

Helsedirektoratet argumenterte heftig for at dette i en gitt situasjon kunne bli aktuelt. Direktør Bjørn Guldvog trakk fryktkortet og snakket om barn som ble syke, selv om vi vet at de ikke blir nevneverdig syke av koronaviruset.

I flere EU land har myndigheten innføre portforbud, og de fleste EU-landene har innført koronasertifikatet. Det har regjeringen sagt de i prinsippet er for å innføre, men de har ikke gjort det. Når vi nå er på vei ut av koronapandemien er det ingen som maser om det.

Regjeringen har imidlertid sendt på høring et notat om de praktiske og rettslige siden ved innføringen av et koronasertifikat kan få, avhengig av i hvilke sammenhenger et koronasertifikat kan brukes.

Det er ikke noe rettslig til hinder for å pålegge befolkningen å vaksinere seg. Til og med barn kan pålegges vaksinasjon. Da snakker vi om ekstreme tilfeller av smitte og en farlig sykdom. Koronasertifikat er et alternativ til tvangsvaksinering.

Hvis en velger å la vaksinering være frivillig, anses det som uproblematisk å nekte uvaksinerte adgang til arrangementer og spisesteder. De kan ikke nektes å gå i butikker, men munnbind kan påbys.

Blir barn vaksinert, kan det bli aktuelt med egne regler og oppholdssteder for barn som ikke er vaksinerte.

Hvis ansatte som ikke vil vaksinere seg nektes tilgang til arbeidsplassen, er det en rekke spørsmål som må tenkes igjennom.

I regjeringens notat heter det: «Det vil også bli nødvendig å vurdere hva som kan bli rettsvirkningene av å bli nektet adgang til arbeidsplassen på grunn av manglende koronasertifikat. Til det siste må det for eksempel tas stilling til om arbeidsgiver vil ha lønnsplikt for en uvaksinert arbeidstaker som nektes adgang til arbeidsplassen (og som ikke f.eks. kan arbeide hjemmefra) eller om arbeidstakeren vil måtte ha fri uten lønn. Eventuelt må det vurderes om manglende koronasertifikat skal kunne gi grunnlag for personalmessige forføyninger, i ytterste konsekvens oppsigelse eller avskjed.»

Den tanken at noen vil få sparken fordi de ikke vil la seg vaksinere, får en del til å steile. Det gir vaksinemotstanderne vann på mølla. De ser det som et tegn på at helsediktaturet er i anmarsj.

I de landene i Europa som har gått lengst når det gjelder restriksjoner og tvangsvaksinering, blir uvaksinerte betraktet slik de spedalske ble i sin tid. De måtte folk holde seg unna.

I notatet vurderes det hvor langt myndighetene kan gå uten å komme i strid med menneskerettigheter og annen lovgivning. Regjeringen mener de kan gå ganske langt. Men tiltak må være forholdsmessige. Det er det imidlertid ikke opp til myndighetene alene å avgjøre. Det er også et juridisk spørsmål som må avklares i rettssalene.

Regjeringen vil beholdefullmakten til å innføre strenge smitteverntiltakha. Det er langt fra sikkert at Stortinget vil gi regjeringen blankofullmakt til å gjennomføre de smitteverntiltak de mener er nødvendige, basert på smittevernfaglige råd. SV har alt flagget at det er Stortinget som må fatte vedtak om omfattende smitteverntiltak som skal gjelde over lang tid. Dette bør de følge opp i forbindelse med denne høringen og få saken til behandling i Stortinget.

Det er påfallende at ikke flere har grepet fatt i høringen om koronasertifikatet. Det skyldes nok at det for tiden egentlig ikke er på den politiske dagsorden. Faren er at det sprer seg en «den som tier samtykker»-holdning knyttet til smittevern.

I et demokrati kan vi ikke holde på slik vi har gjort her i landet i to år. For mange tiltak har vært for dårlig begrunnet, alternativer har blitt stuet vekk og prognoser for smitte har vist seg å ikke ha kontakt med virkeligheten.

Det er grunn til å stille spørsmål med om helsemyndighetene har fått en sterkere posisjon i forhold til politikere og offentligheten enn de hadde før koronaen.

Vi har flere eksempler på at helsemyndighetene vil gå lenger i å regulere hva folk kan foreta seg eller hva myndighetene har rett til. Mattilsynet vil ha rett til å sjekke folks kjøleskap hvis de mener en helsefare truer. Helsedepartementet ønsker å innføre 25-års aldersgrense for e-sigaretter. De vil også legge ned forbud mot å røyke i samme bil som barn og begrense områder utendørs hvor det kan røykes.

Det er ingen grunn til å tvile på at fagfolk kan gi vidløftige begrunnelser for slike restriksjoner. De er sikkert like gode som begrunnelsen for anbefalinger eller forbudt for å hindre koronasmitte.

Det er et åpent spørsmål om vi går en tider i møte der folk er rede til å gi avkall på deler av sin frihet og rett til å gjøre som de vil for å forebygge mulig sykdom. Eller så svinger pendelen andre veien og folk gir beskjed om at de vil «tenke sjæl» og gi blaffen i velmente råd fra fagfolk.