I Trine Skei Grandes jerngrep

VG har avdekket hva som skjedde i kulissene da valgkomiteen endte opp med å innstille Trine Skei Grande som partileder med Sveinung Rotevatn og Abid Raja som nestledere.

Abid Raja sa det samme til valgkomiteen som han har sagt offentlig. Han er interessert i å bli leder, men vil ikke stille opp mot Trine Skei Grande.

Trine Skei Grande har så liten oppslutning i fylkeslagene at valgkomiteen ba henne om å trekke seg - to ganger.

Sveinung Rotevatn skal ha gjort det klart at han var rede til å stille til valg som partileder.

Dermed lå det i kortene at valgkomiteen kom til å måtte velge mellom Raja og Rotevatn.

Så sprakk regjeringen og Trine Skei Grande grep muligheten.

Hennes to rivaler ble tatt inn som statsråder under hennes ledelse under den forutsetning at de ikke ville stille opp mot henne som leder.

Denne planen var ikke Sveinung Rotevatn med på. Han advarte mot å sette partidemokratiet til side.

Tre ganger sa han nei til å koble statsrådspost med å gi valgkomiteen beskjed om at han ikke var aktuell som partileder.

Trine Skei Grande var klar på at dersom han ville utfordre henne som leder, ville hun ikke ha ham inn i regjeringen.

På sett og vis er det forståelig. Formelt er det Erna Solberg som avgjør hvem som skal bli statsråd. I realiteten er det partilederen som avgjør hvem fra eget parti som skal inn.

Det ville ikke vært heldig for regjeringen om to av dens medlemmer skulle ende opp i en beinhard kamp om ledervervet i Venstre.

Det kan være Rotevatn har innsett det. Han kan også ha fryktet at om han ble værende utenfor regjeringskontorene og Abid Raja innenfor, ville dette kunne styrket Rajas posisjon. Raja kunne blitt overtalt til å stille hvis det først ble et åpent ledervalg.

Rotevatn kom til slutt til at han var best tjent med å bli foreslått som 1. nestleder.

Det så lenge ut til at Trine Skei Grandes dristige grep var vellykket. Det var begeistring over at Frp var ute av regjeringen, at Venstres posisjon var styrket og at ledelse av partiet ble fornyet ved at Raja og Rotevatn ble statsråder. Partiet krøp også litt oppover på meningsmålingene.

Trine Skei Grande framsto nærmest som en vinner. Den harde interne maktkampen var det ingen som kjente til. Det ble bare registrert at første nestleder Ola Elvestuen var blitt ofret. Men slik er det i politikken. Det er ikke plass til alle på det øverste bordet.

Når en leder for en organisasjon eller en bedrift har en solid maktbase, kan en bruke makt for å få det som en vil. Bruker en leder med svekket posisjon makt, er det stor risiko for at maktbruken kan slå tilbake på en selv.

Trine Skei Grande satt i vinter i realiteten på overtid som leder. Hennes maktbase var egentlig for svak til dristig bruk av egen posisjon og makt. Hun tok grep og fikk både valgkomiteen og hennes to rivaler til støtte henne. Det er rått, men vellykket. Trine Skei Grande kan sin Machiavelli.

Trine Skei Grande beskyldes for kun å være opptatt av å trygge sin egen posisjon. Så enkelt er det neppe.

Hun og andre med henne er av den oppfatning at hun er den mest samlende. Et parti som står i fare for å ramle ut fra stupet, bør ikke utsette seg for en opprivende lederstrid.

Skei Grande er sannsynligvis i tvil om Raja og Rotevatn vil klare å samle partiet, i alle fall ikke om de skulle stille opp mot hverandre. Skei Grande vil ha de på nestlederskolen før en av dem, eventuelt, klatrer helt til topps. Om to år kan det også være andre kandidater som kan være aktuelle for partiledervervet.

Spørsmålet er om partiet vil godta opplegget fra Trine Skei Grande som valgkomiteen har strødd sand på.

Partiet i Oslo er kraftig provosert over at Trine Skei Grande har tatt seg til rette og satt deres kandidat, Ole Elvestuen på siden.

Ola Elvestuen sier han vurderer å stille opp mot Trine Skei Grande. Fra Bergen kommer det også signaler om at valgkomiteens innstilling ikke skal bankes igjennom på landsmøtet.

Det spekuleres også i om Trine Skei Grande kan komme til å bli vraket fra førsteplassen på listen Oslo-lista til stortingsvalget.

I den situasjonen Venstre er i burde valgkomiteen stått fram som et samlende organ. I og med at de har lagt fram en enstemmig innstilling, kan det sies at de er nettopp det.

Problemet er at det har skjedd for mye i kulissene. Om striden fortsetter, kan enigheten i valgkomiteen fordunste som dugg for solen. Noen i Venstre vil si det vil være en ulykke. Andre vil si det åpner nye muligheter.