Innvandring som splitter

I artikkelen «Economic Losers and Political Winners: Sweden`s Radical Right” peker fem svenske forskere på at den borgerlige regjeringens skatte- og velferdskutt fra 2006 og utover, førte til en dramatisk økning i ulikhetene i Sverige. Dette skjer samtidig med en sterk økning i innvandringen.

Klassekampen oppgir i dag tall som viser at 60 prosent av Sverigedemokratene sine politikere er fra grupper som taper på kuttpolitikken. Mennesker som er sjokkert over konsekvensene av innvandringen, heier fram Sverigedemokratene.

Også i andre land ser vi at det er de fattige og svake gruppene i samfunnet som flokker seg om de ytterliggående høyrepartiene som gjør kamp mot innvandring til en hovedsak.

– Det er et sunnhetstegn når de som har mest bruk for velferdsstaten, reagerer først på ubegrenset innvandring, sier den danske politikeren MattiasTesfaye til Klassekampen.

Han er innvandringspolitisk talsmann for Sosialdemokratene som nå står for en betydelig mer restriktiv innvandringspolitikk enn tidligere. Han peker på at innvandring ikke er noe problem for et liberalistisk samfunn, men det er det for velferdsstater.

Velferdsstater kjennetegnes av at befolkningen betaler høy skatt.

– Hvis mennesker skal akseptere at ens inntekt blir omfordelt til andre generasjoner, landsdeler, sosiale grupper og til andre kulturelle grupper, så må de føle at de er i samme båt, at de grunnleggende sett lever i det samme samfunnet. Ubegrenset innvandring vil kunne føre til at vi får et samfunn som likner mer på USA, et innvandringsland med svært liten økonomisk omfordeling, et segregert samfunn med en etnisk underklasse der folk som bor to kilometer vekk i et innhegnet overklasseområde, ikke vil føle det minste ansvar overfor de svake familiene som vokse opp like ved siden av i det som minne rom et uland, sier Tesfaye.

Han mener å se tydelig overalt i Europe at partier som fører en liberal innvandringspolitikk, mister velgere fra arbeiderklassen og de svakeste i samfunnet. Det er eliten, de med god økonomi og trygge jobber, som ikke er opptatt av å begrense innvandringen.

Ledelsen i Arbeiderpartiet har sett dette, men de sliter med å få med seg partiet på en innstramning.

Innflytelsesrike kretser i Ap er allergiske mot påstander om at de tar etter Frp. Det gir god mening å hevde det. Frp har i årevis tatt til orde for en strengere innvandringspolitikk. De andre partiene har kommet etter.

Venstre, KrF og SV snakker ikke om å føre en strammere innvandringspolitikk. Når Frp kommer med innvandringspolitiske utspill, er disse partiene gjerne de første til å være imot. Slik profilerer de seg som partiet som er mest positive til innvandring.

For KrF og SV som er opptatt av å tale de svakes sak, er ikke dette en uproblematisk posisjon. Norge er ikke Sverige og Danmark, men også hos oss må vi regne med at utviklingen er den samme.

Torbjørn Røe Isaksen (H) varslet i vinter at innvandringen ville få dramatiske konsekvenser. Yrkesdeltagelsen blant mange innvandrere er så lav at det undergraver velferdsstaten. Han viste til Statistisk sentralbyrås siste oppdaterte tall fra 13. mars som viser at kun 48,6 prosent av befolkningen mellom 20 og 66 år med afrikansk bakgrunn, er sysselsatt.

Tilsvarende tall for de med asiatisk bakgrunn er 56,1 prosent. For hele befolkningen, inkludert innvandrergruppene, er 75,3 prosent sysselsatt.

Høy innvandring er ikke forenlig med å beholde dagens velferdsordninger på sikt. Det hjelper ikke å bruke store ord om at vi må lykkes med integrering. Vi gjør ikke det.

Det blir flere fattige i Norge, og den viktigste grunnen er at det er for mange innvandrere som ikke får seg jobb. De har ikke den kompetansen markedet spør etter. Derfor vil et økende antall innvandrere i årene framover måtte omfattes av de norske velferdsordningene.

Det er mulig innvandringen på sikt kan bidra til økt verdiskaping. Norge trenger økt arbeidskraft. Annen generasjon blir gjerne bedre integrert og mange barn fra innvandrerfamilier gjør det meget bra. Men det er dessverre for mange barn i innvandrermiljø som faller utenfor.

I et demokrati er det velgerne som bestemmer. I Sverige har de gitt klar beskjed om en kraftig innstramning i innvandringspolitikken. Slik er realitetene.

Om det skal skje ved at partiene selv strammer inn i frykt for at Sverigedemokratene skal få enda større oppslutning, eller at Sverigedemokratene får politisk makt, vil valget vise.

Saken er at politikerne mistet kontrollen over innvandringen. Sverigedemokratene har sendt sjokkbølger inn over svensk politikk og ført til en politisk debatt om flyktningpolitikken som mange trodde var utenkelig for få år siden.