Isaksen for kontrollørene

Om vi gir oss til å telle spaltemillimeter, vil vi se at det er saker som handler om personer som fanger politikerne og medienes oppmerksomhet for tiden. Forslaget om at Carl I. Hagen skulle få plass i Nobelkomiteen, utviklet seg til en sak som også fanget interesse internasjonalt. Utlendinger strevde med å forstå forskjellen på Torbjørn Jagland og Carl I. Hagen. Men når politikere først har bestemt seg for at det skal være en forskjell, klarer de alltid å argumentere for det med prinsipiell fynd og klem. Opposisjonen mente ikke at Hagen hadde gjort noe galt. Han hadde bare ønsket seg noe han burde vite at han ikke kunne få.

Så kom alle rundene med Siv Jensen som gjorde det nesten alle mente var nødvendig; å sette en stopper for en omorganisering av SSB som var kommet ut av kontroll. Siv Jensen grep inn og fikk Christine Meyer til å trekke seg. LO og NHO var blant de som pustet høylytt lettet ut. Men det var måten Siv Jensen gjorde det på opposisjonen grep fatt i. Siv Jensen brydde seg knapt med den kritikken hun fikk. Her var det ikke noe hun ville lære av. Hun har styrket sin posisjon som en handlekraftig statsråd til tross for opposisjonens kritikk.

I vinter var det Olemic Thommessen som fikk gjennomgå. Han hadde visst ikke skyld i noe som helst, slik vi tolket Ap og Krf, men han hadde ansvar. Han var det eneste katten de kunne henge en bjelle på. De tidligere medlemmene av Stortingets presidentskap var over alle hauger. Partilederen og de parlamentariske lederne overgikk hverandre i å bli sjokkert over hvor store budsjettoverskridelsene ble, men de toet sine hender i spørsmålet om ansvar.

Til slutt fikk de kloa i hun de mente også hadde sviktet moralsk, Sylvi Listhaug. Det hun skrev på Facebook som var så pass forkastelig at hun måtte tvinges til å be om unnskyldning. Men Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide kunne med et halvt øye se at hun egentlig ikke mente å be om unnskyldning. Hun sa det bare med munnen, ikke med hjertet.

Sånn ville ikke opposisjonen ha det. Hun måtte presses ut som statsråd for å markere at det finnes grenser for anstendighet. Sylvi Listhaug trakk seg etter å ha sagt at Stortinget oppfører seg som en barnehage for tiden. Nå har hun fått fast plass i barnehagen.

Opposisjonen vant seier, eller gikk de på et knusende nederlag? Frp har økt oppslutningen på meningsmålingene med 3-4 prosent, de har fått stjernen Tor Mikkel Wara inn som justisminister og Sylvi Listhaug gleder seg over roligere dager og mer tid med familiene mens hun forbereder seg på nye provokasjoner som kan få Støre og Hareide på banen igjen. Det har Frp tydeligvis stor gevinst av.

Mediene elsker personfokus. Det samme gjør Stortingets kontrollører. Nå er det Torbjørn Røe Isaksen som har falt i deres klør. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har åpnet sak mot Isaksen for å styre Innovasjon Norge, i strid med retningslinjene for god eierstyring.

Dette bør bli et antiklimaks. Vi vet hva resultatet blir. Opposisjonen vil komme med kritikk. Denne kritikken vil partiene i regjeringen avvise. Mediene kommer til å skrive om hva KrF kommer til å mene.

Det er åpenbart at Torbjørn Røe Isaksen har gått for langt i å legge føringer for styret i Innovasjon Norge når det ender med at styreleder Per Otto Dyb trekker seg. Dyb er en erfaren styreleder. Det er ikke noe galt med hørselen hans. Han er dessuten i besittelse av normalt god dømmekraft. Han trekker seg som styreleder fordi han mener å ha fått en beskjed fra den største eieren om hva styret bør foreta seg eller ikke bør foreta seg.

Det hjelper lite at Røe Isaksen sier alle de riktige tingene som står i retningslinjene for god eierstyring. Han understreker at han på ingen måte har instruert styret. Det har han helt rett i. Det er ikke gitt en formell instruksjon. Det avgjørende er at Dyb har oppfattet at det i realiteten er det han har fått. Det er Røe Isaksen som har ansvar for å sørge for at de signaler han gir ikke blir misforstått.

Røe Isaksen har ikke vist den nødvendige aktsomhet. Spørsmålet er om Dyb har overtolket det Røe Isaksen har sagt. Da handler det om realitetene i saken. Det ser ut til at Dyd hadde planer om å anbefale styret på det siste ordinære møtet han ledet, å gi Anita Krohn Traaseth sparken. Han får beskjed fra Røe Isaksen om at det må i tilfelle et nytt styre gjøre.

Ved å trekke seg får Dyp løftet fram konflikten mellom ham og Krohn Traaseth. Han er så pass frustrert over den måten Krohn Traaseth leder Innovasjon Norge på at han ikke vil la det passere. Blir det en høring i Stortinget vil ha få muligheten til å gi sine vurderinger i full offentlighet.

Det skal en ny styreleder på plass i løpet av mai måned. Dette gir Anita Krohn Traaseth en mulighet for å ri stormen av. Hun var i hardt vær i 2015 da hun blogget om at hun ble motarbeidet av krefter i Innovasjon Norge. Hun tok til seg noe av kritikken som kom, særlig fra de ansattes hold. Hun fikk ryddet opp og har utviklet et godt samarbeid med de ansatte. De resultatene hun har oppnådd er også gode. Problemene er forholdet til styret og miljøer utenfor Innovasjon Norge.

Ingen daglig leder overleve lenge om hun kommer på kant med styret. Dette vet Krohn Traaseth. Hun er og vil være en sterk og tydelig leder. Dette må balanser for å utvikle et godt og tillitsfullt samarbeidet med styret. Det blir hennes utfordring dette året.