Johnsons nødvendige råkjør

Når det britiske parlamentet samles i dag, kastes de inn en av de største parlamentariske krisene i britenes historie. Statsminister Boris Johnson akter å permittere parlamentet en måneds tid med den begrunnelse at regjeringen ikke har saker som skal legges fram til behandling. Dette er det hjemmel for, ikke i grunnloven, for britene har ikke en grunnlov, men i sedvane og praksis. Han har fått Dronningens godkjennelse. Ikke overraskende. Dronningens oppgave er å godkjenne alt en statsminister vil foreta seg om det ligger innenfor sedvane og praksis.

Den egentlige grunnen til at Johnson vil permittere parlamentet, er at han vil sikre at de folkevalgte ikke på nytt fatter et vedtak om at britene ikke skal gå ut av EU uten en avtale. Han godtar heller ingen utsettelse. Det er ikke grunnlag for et fnugg av tvil om at Boris Johnsen mener alvor om å ta Storbritannia ut av EU 31. oktober uansett om de har en avtale med EU eller ikke.

Boris Johnson har ikke en gang flertall blant sine egne for den linjen han kjører. Å sette parlamentet sjakk matt ved å permittere de folkevalgte framstår som udemokratisk. Parlamentet er vitterlig overordnet statsministeren og regjeringen. Det vil nok ikke Johnson si seg uenig i. Han vet at parlamentet har mulighet til å fatte de samme type vedtak som låste den tidligere statsministeren, Theresa May, i en umulig situasjon.

Boris Johnsson nekter å havne i samme posisjon som Theresa May. Hvis det er fare for det, skriver han ut nyvalg. Et nyvalg kan skje alt i oktober. Et nyvalg vil framstå som et valg for eller imot brexit. Det blir i tilfelle en brexit uten avtale med EU.

Boris Johnson kan tape valget. I så fall ligger det an til at Jeremy Corbyn blir statsminister. Det er et skrekkscenario for de konservative at landet får en statsminister som hører til den radikale venstresiden i Labour.

Det har sakte men sikkert seget inn over de britiske politikerne at det ikke er mulig å få til noen bedre avtale med EU enn den Theresa May forhandlet fram. EUs sjefforhandler, Michel Barnier, har nylig gjentatt at det ikke er aktuelt å starte nye forhandlinger om brexit. Fortsatt er det de som mener det er en ørliten sjanse for at EU vil tilby en løsning som Boris Johnson kan akseptere.

Både EU og britene har fordel av en avtale. EU vil tape flere titalls milliarder i årlige tilskudd om britene går ut. Det tapet er EU rede til å ta. Prinsippene som det indre markedet baserer seg på er viktigere for dem. EU kan spekulere i at Jonson taper et nyvalg og at britene droppet brexit. Det er i EUs interesse.

Boris Johnson spiller et høyt spill. Han ser ikke at han har noe annet alternativt. Enten brexit eller nyvalg. Han tvinger sine kollegaer i det konservative partiet til å velge. Utsettelse av brexit som flere av hans partikollegaer ivrer for, er ikke noe alternativ.

Johnson kan vinne maktkampen og få Storbritannia ut av EU uten en avtale. Eller han kan tape et valg som betyr at brexit blir avlyst.

At politikere taper eller vinner hører til dagens orden. Det spesielle med Johnson er at har skaper både en parlamentarisk krise og en krise i eget parti for å få det som han vil.

Er det en Johnson ikke likner på, er det Knut Aril Hareide. Men de har til felles å ta sjansen på at det partiet de ledet måtte ta et smertefullt valg. Hareide tapte maktkampen i KrF. Han spilte med åpne kort og la opp til at partiet fikk velge. Boris Johnson er et bål av en politiker. Han vil fortære motstandere i eget parti fordi de framstår som en hindring for å få gjennomført brexit.

Hareide ledet prosessen med saklighet og i tråd med de demokratiske idealer. Boris Johnson legger opp til å lede med bulder og brak. Han vil møte en skur av beskyldninger om at han tråkker på demokratiet og forsøker å tilrane seg en makt han ikke har. Det er han forberedt på.