Kamp om makten i kirken

For noen år siden ble organisasjonen Åpen folkekirke dannet. Målet var å sørge for at homofile fikk gifte seg i kirken. De skaffet seg flertall på Kirkemøtet ved å stille lister ved kirkevalget i 2015. Åpen folkekirke har ikke mer enn noen hundre medlemmer, men de har betydelig innflytelse ved å ha sine folk strategisk plassert i alle viktige organer.

Nå vil de store fellesrådene på kommunenivå også danne en intern kamporganisasjon for å sikre sine interesser. Det såkalte «G 27-initiativet» skal bli en organisasjon med en daglig leder ansatte for en periode. Målet er å sørge for at fellesrådene ikke fratas arbeidsgiveransvaret for de ansatte. Da vil fellesrådene slik vi kjenner dem i dag, klappe sammen. Nøkkelen til at fellesrådene kan bestå er at kommunene fortsatt skal finansiere menighetene. Dersom regjeringen legger fram et forslag før sommeren om at Den norske kirke i større grad skal bli finansiert sentralt via et tilskudd per medlem, vil G 27-fellesrådene kjempe imot, for på ivareta sine interesser. De argumenterer imidlertid med at det er menighetenes interesser de ivaretar.

Merkelig skrudd sammen

Det finnes knapt noen organisasjoner her til lands som er skrudd sammen så merkelig som Den norske kirke. Det har sin forklaring. Biskoper, proster og prester har røtter i embetsmannskirken som staten har hatt det øverste ansvaret for i flere hundre år. Kirkebyggene og menighetsrådenes virksomhet har kommunene finansiert. I et par hundre år har prestene og noen andre såkalte vigslede medarbeidere hatt staten som arbeidsgiver. De andre ansatte har fellesrådene som arbeidsgiver.

I januar ble arbeidsgiveransvaret for prestene overført til Den norske kirke. Det er i bispedømmene som utøver arbeidsgiveransvaret i praksis. Kirkemøtet har vedtatt at det ikke skal være to arbeidsgiverlinjer i Den norske kirke. Det blir bare surr, for ikke å si bråk og spetakkel, om prest og kateket skal ha en arbeidsgiverlinje og de andre ansatte en annen.

Den norske kirke har under 7000 ansatte. Likevel har de tatt seg råd til å bygge opp en egen arbeidsgiverorganisasjon som heter Kirkens arbeidsgiverorganisasjon (KA). KA har ivret for at alle prestene må ansettes i fellesrådene, mens prestene står hardnakket fast på at de vil ansettes i bispedømmerådene.

450 organer

I dag er det omlag 450 organer i Den norske kirke som har arbeidsgiveransansvar for de ansatte. Dette koster flesk, men Kirkemøtet klarer ikke å skjære igjennom. 11 bispedømmeråd burde holde i massevis for å ivareta arbeidsgiveransvaret for 7000 ansatte. Kirken vil spare flere titalls millioner kroner om de overlot til bispedømmerådet å ivareta det formelle arbeidsgiveransvaret.

Kirkemøtet er positive til at det gjennomføres forsøk med ulike modeller for ledelse og organisering av arbeidet i menighetene. Dette er jo det glade vanvidd. Når konfliktene er så pass store som de er, blir det praktisk talt umulig å gjennomføre forsøk som har noen overføringsverdi. Er det noe som egner seg dårlig for forsøk, er det ledelse. Ledelse handler om å få dyktige ledere til å gjøre jobben og å få de ut av jobben dersom de ikke klarer det godt nok.

Er det noe Den norske kirke ikke trenger mer av, er det organer og personer som skal drive intern maktkamp på heltid. Fellesrådenes etablering av en ny organisasjon er et nytt eksempel på hvor mye ressurser Det norske kirke er villig til å bruke på intern maktkamp.

Biskopene er satt på sidelinjene i denne saken. De klarer ikke bestemme seg for hva de vil. Vil de være sjefer slik de har vært opp igjennom historien eller vil de være forkynnere, symbolbærere og rådgivere? De vil visst være noe midt imellom, og det gjør det ikke enklere å få orden på ledelse og organisering.