Kampen om 22. juli

I år kommer det tre filmer om terroren på Utøya 22. juli 2011. Det er delte meninger om filmene gir et dekkende bilde av det som skjedde. Det debatten viser, er at det pågår en kamp om hvordan historien om 22. juli skal formidles.

Kunnskapsminister Jan Tore Sanner vil også at 22. juli skal inn i undervisningen i skolen. Spørsmålet blir da om det skal være opp til den enkelte lærer å avgjøre hvordan det skal gjøres og hva det skal legges vekt på, eller om skolemyndighetene skal gi føringer for hva som er den rette tolkning av 22. juli.

Det er to ytterpunkter i forståelsen av 22. juli. Den ene er at Breivik er tilregnelig, en representant for de ytterliggående ekstremistiske og rasistiske miljøene som vil bekjempe innvandring og det flerkulturelle samfunn med alle midler. Han demonstrerer hvor langt en må være villig til å gå for å utrydde uønskede elementer. De som mener det samme som Breivik våger ikke selv å bruke vold, men har lite imot at andre gjør det. Disse nøyer seg med å spre om seg med hatretorikk der de slipper til. Perspektivet er sosiologisk, politisk.

Den andre ytterligheten er at Anders Behring Brevik er utilregnelig. Han er et skadet barn, en som ikke mestret livet som voksen, som ble sykelig opptatt av å bli sett og som finner et tilholdssted i det ytterliggående miljøet. Han er en ensom ulv som bestemmer seg for å bli sett av hele verden ved å gjøre noe som ingen andre tør. Han mister grepet om virkeligheten. Det viser han ved å fremstille seg som leder i en fiktiv organisasjon. Han opptrer fullstendig ute av vater i de første avhørene. Perspektivet her er psykologisk. Brevik lider av sykelig narsissisme og har mistet grepet om virkeligheten. To av fire sakkyndige tegnet dette bildet av Breivik. Det gjorde også påtalemyndighetene.

De fleste i mediene, opinionen og retten fastholder tilregnelighet og setter 22. juli inn i en politisk forståelsesramme. I denne rammen gir 22. juli mening. Terroren er en politisk handling. De holdninger som førte til 22. juli skal bekjempes.

Hvis en ser Breivik i et psykologisk perspektiv, blir 22. juli tømt for mye politisk mening. Vi sitter igjen med det meningsløse. Det klikker for noen få mennesker. Forklaringen er å finne i deres psyke, ikke i deres politiske meninger.

Så lenge den politiske forståelsen av 22. juli har hegemoniet i mediene, vil de tre filmene bidra til å styrke denne forståelsen. I filmen «22 July» som strømmes på Netflix, får Breivik stå fram som ideolog. Flere har reagert på at han ikke blir imøtegått. Istedenfor beskrives den tragedien han skapte. Kommentator i Dagsavisen, Hege Ulstein, skriver at filmen er «en ubehagelig påminnelse om at vi ikke er kommet lenger. Å ta et oppgjør med høyreekstrem terror og hatefulle konspirasjonsteorier er fortsatt preget av betydelig berøringsangst». Hun mener at tankegodset som lå bak 22. juli er blitt mer, ikke mindre utbredt. Hun tenker på konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet, voldsfantasier om AUF-ere, mørke tanker om en fremmedkulturell trussel og frykten for en skjult, islamistisk maktovertagelse.

Et slikt oppgjør som Ulstein ønsker seg, vil aldri bli tatt. Å knytte 22. juli til hatretorikk fører ingen vei. 22. juli lar seg ikke bruke når en skal gå i rette med ytterliggående politiske holdninger.

Anders Behring Breivik ville være en politisk aktør.Han kjempet i retten for å bli kjent tilregnelig. Mediene og opinionen ville det samme. Breivik vant fram. Dommen og mediene har gitt Breivik legitimitet til å stå fram som ideolog slik han gjør i «22 July».

Anders Behring Breivik er ingen ideolog. Han er en forvirret sjel, et dysfunksjonelt menneske som er såpass skadet at han ikke fungerer i det virkelige liv. Manifestet hans er et redigert makkverk. Breivik er ikke leder av et nettverk slik han hevdet. Han er kun konge i sitt oppkonstruerte rike.

22. juli er en gal manns verk. Det var ikke ideologi eller politikk som fikk det til å klikke for Breivik. Forklaringen ligger i hans skadede sinn.

Det florerer av konspirasjonsteorier verden over. Folk har ment de merkeligste ting om Arbeiderpartiene i årtier. Det finnes tusenvis at mennesker der ute som frykter at muslimer får for sterk innflytelse. Flere slenger rundt seg med hat og retorikk på sosiale medier. De fleste av dem er psykisk normale. Derfor tyr de ikke til vold. Det skjer forbausende lite ideologisk begrunnet vold i Norge, selv om det slenges mye dritt og grums på sosiale medier.

Høyreekstreme holdninger lar seg ikke bekjempe med å komme trekkende med 22. juli. Grunnen er at det for de fleste som har ytterloggående holdninger er et hav av avstand mellom det å mene noe og å begå terror.