Kampen om feite, evige leiekontrakter

Noe av det investorer sikler mest etter, er eiendom. Det er en sikker investering. Det gir stabil god avkastning over lang tid, og det er skattemessig fordelaktig å putte penger i sikker eiendom framfor i usikre aksjer.

Slik vil det politiske flertallet ha det.

Det som er vanskeligere å forstå, er at staten ikke synes noe særlig om å ha eiendomsaksjer som andre investorer sikler etter.

Dag og Tid skrev om kampen om Entra sist fredag ut fra perspektivet «ei soge om korleis staten kvitta seg med husa sine for å kunne betale leige til investorar inn i æva».

Det er faktisk det som skjer. Og det baserer seg på den tvilsomme forutsetningen at det er mer lønnsomt å selge seg ut for å kunne leie hos andre.

Staten har opp igjennom tidene ført opp en rekke bygninger for å dekke behovet for offentlig virksomhet.

Når behovene har endret seg, har noen virksomheter flyttet ut og leid lokaler andre steder. Noen eiendommer har en kjøpt, andre har en solgt.

Statsbygg har også stått for bygging av kontorer og lokaler for ulike statlige virksomheter.

I 2000 ble det opprettet et statlig eiendomsselskap som fikk overført en fjerdedel av bygningsmassen til Statsbygg.

Poenget var å profesjonalisere eiendomsforvaltningen og øke lønnsomheten blant annet ved å kjøpe og selge eiendommer. Staten ble eneeier av Entra.

Daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen i regjeringen Bondevik tok alt i 2002 til orde for at Entra burde privatiseres.

Debatten pågikk de neste 10 årene. Politikerne var opptatt av hvilke selskaper det er et poeng for staten å ha eierinteresser i.

Høyre vil at staten skal eie minst mulig, for å si det enkelt, fordi de mener private investorer er bedre enn staten på å drive business.

De ser det riktignok som et poeng at staten eier minst 34 prosent for eksempel i Statoil og Telenor slik at de kan blokkere for salg som kan føre til at virksomheten flyttes ut av landet etter hvert.

Det var ingen stor entusiasme i Ap for at staten skulle eie Entra 100 prosent. I eierskapsmeldingen som Trond Giske la fram, gikk han inn for at Entra kunne delprivatiseres.

De borgerlige som dannet regjering i 2013, lot seg ikke be to ganger. I 2014 ble Entra børsnotert. Staten satt igjen med 49,7 prosent av selskapet. I 2019 solgte staten seg ned til 22,4 prosent og deretter til 8,2 prosent.

Offentlig virksomhet leier i dag 59 prosent av bygningene som Entra eier. Det blir ikke sett på som et argument for at staten skal være inne på eiersiden.

De to svenske eiendomsselskapene SBB og Castellum kniver om å få overta hele selskapet.

Styret har ikke anbefalt budet fra SBB. Castellum har gitt et høyere bud på aksjene. Styret har ikke konkludert med om aksjonærene bør godta budet fra Castellum på 185 kroner per aksje.

Regjeringen som over tid har vist at de hører til i de slagskåtes rekker, er fornøyd med 185 kroner. De selger til Castellum.

I går ga Folketrygdfondet, som eier nesten 12 prosent av Entra, beskjed om at de aldeles ikke var fornøyd med prisen de er tilbudt for aksjene. Dermed kan altså statens eget fond blokkere for et salg som fondets eier ønsker.

Litt delikat, må det kunne sies å være.

Folketrygdfondet sier ikke noe en kan bli klok av. Om de bare er ute etter å skru prisen opp noen kroner eller om de legger 100 år inn i regnearkene sine og konkluderer med at det ikke lønner seg å selge seg ut, er ikke godt å si.

Regjeringen vil ut av næringspolitiske grunner. Staten skal ikke eie mer enn nødvendig.

Folketrygdfondet tenker som investorer flest. Et eiendomsselskap der 59 prosent av leietakerne er offentlig virksomhet, sikrer stabil lønnsomhet både i nedgangs- og oppgangstider.

Det er ikke oljeaksjer vi snakker om her. De er det god grunn til å være tvilende til for tiden.

Entra er en kontantstrøm inn i evigheten. Det er mulig det er slik de tenker i Folketrygdfondet og at de vegrer seg for å selge ut indrefileten i porteføljen sin.