Kirkelige milliarder

Kristendommen ble innført med list og vold, reformasjonen med list og makt. Katolikkene ble jaget på dør og staten overtok alt de eide. Fra 1536 skulle det tros og forkynnes på luthersk vis her i landet. 500 år senere holder vi fortsatt på å bale med konsekvensene av det datidens politiske lederskap bestemte. Fra i år av er riktignok Den norske kirke blitt en egen organisasjon, et eget rettssubjekt på lik linje med andre tros- og kirkesamfunn.

Men fortsatt har staten full kontroll over kirkens økonomi. Det er det mange i kirken som er jublende glade for. De frykter det blir smalhans om politikerne skulle finne på å la kirken selv ta ansvar for sine inntekter og utgifter. Men det er i den retning det går. Det skulle bare mangle. Vil kirken være fri, kan den ikke sitte på statens økonomiske fang inn i evigheten.

En tid så det ut til at kulturminister Linda Hofstad Helleland ville legge fram et flunkende nytt forslag til hvordan Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene skal finansieres. Dette er imidlertid et landskap der det er lett å trå feil. Meningene er delte, og en må ta hensyn både til politikk, kirkerett og menneskerettigheter. Det er neppe noen velgere å vinne på å rydde opp. Så dette får Hofstad Helleland bale med til høsten, om hun beholde taburetten. Det kan bli enda vanskeligere for en rødgrønn minister å finne en løsning som kan virke samlende.

Det enkleste er å overlate finansieringen til kirkesamfunnene selv. Slike tanker gjør at de får den helt store skjelven innad i Den norske kirke, i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og KrF. De er overbevist om at flere hundre tusen vil melde seg ut av kirken om det blir innført en kirkeskatt for medlemmer. Dette kan en løse ved å pålegge alle å betale en kultur- og livssynsavgift som enten tilfaller det kirkesamfunnet en tilhører eller staten som har generelle forpliktelser som må ivaretas, eksempelvis gravplasser og begravelser dersom en ikke tilhører et trossamfunn.

I dag får alle tros- og livssynssamfunnene den samme støtten per medlem fra stat og kommune som Den norske kirke får. Med synkende medlemstall for folkekirken, betyr dette økt støtte per medlem og en sterk økning av støtten. Oslo er virkelig ille ute på grunn av den store strømmen av innvandrere med sitt religiøse medlemskap i orden. Slik kan det ikke fortsette, har flere kommuner gitt klar beskjed om.

I om lag 500 år har staten strevd med hvordan de skal forvalte det de kapret fra katolikkene da reformasjonen ble innført. I dag er dette samlet i Opplysningsvesenets Fond som forvalter verdier på i alle fall 3,5 milliarder kroner eller mer. Fondet eier 900.000 dekar skog og over 7000 bygninger og tomter, inkludert alle landets prestegårder. Dagens Næringsliv har siden forsommeren skrevet flere artikler for å vise at fondet er en temmelig hardhendt forvalter. De oppfører seg som staten har tradisjon for i pengesaker; de gir seg ikke, øker festeavgifter så mye som marked og lov tillater, tauer inn advokater for titalls millioner i året og skyr ikke runder i retten. Festere og kommuner rundt om er provosert. Men ledelsen i Fondet gjør ikke noe annet enn det de har fått mandat til fra staten, å sørge for den avkastning som lover og markedet legger opp til.

Opplysningsvesenets Fond finansierer både kirkebygg og gir årlig bevilgninger til kirkelige aktiviteter. Når det nå skal ryddes opp i hvordan kirkesamfunn skal finansieres, er politikerne uenige om hva som skal skje med Fondet. De borgerlige ser ut til å mene at kirken bør får eiendomsretten til Fondet. De rødgrønne heller i retning av at staten bør overta det. Spede katolske røster har tatt til orde for at fondet bør overføres til Den Katolske kirke. Det var de det ble røvet fra. Frimodigheten er ikke mindre i Human Etisk Forbund. De mener fondet bør splittes opp slik at også de kan få noen millioner.

Opplysningsvesenets Fond er regulert av paragraf 106 i grunnloven. Høyesterett behandlet i 2010 en strid mellom Fondet og staten om hvorvidt staten hadde rett til å instruere Fondet ved salg av festetomter. Staten tapte. Politikerne kan like godt, og før jo heller stikke fingeren i jorden: Opplysningsvesenets fond er ikke noe staten kan bestemme over. I 500 år har det hørt til Den norske kirke.

Det er enklere å finne en løsning for tros- og livssynssamfunnene om en legger opp til en sentral grunnfinansiering avhengig av medlemstall.

Noe annet er det å bringe Fondet inn når en skal forhandle med Den norske kirke om en samlet løsning for kirkens økonomi. Det er politikerne som sitter med den økonomiske makten i kirken, men ikke over Fondet. Senterpartiet mener ikke-kirkelige eiendommer bør overføres til kommunene. Det er mye fornuft i det standpunktet. 900.000 deker skog kan overføres til staten. Men selvsagt skal dette da skje ved et salg og inntektene tilfalle fondet. Den norske kirke vil neppe kjempe til krampa setter inn for å beholde alt som Fondet i dag eier. Det er slik en må finne en løsning som er spiselig i flere leirer.

Ellers er det smått med egenkapital i Den norske kirke om en legger opp til at Den norske kirke og de andre kirkesamfunnene skal tas ut av stats- og kommunebudsjettene. Opplysningsvesenets Fond kan selvsagt trekkes inn i disse forhandlingene.

Det er enklere å finne en løsning for tros- og livssynssamfunnene om en legger opp til en sentral grunnfinansiering avhengig av medlemstall. Så kan både menighetet, bispedømmer og sentralkirkelige organer søke om støtte fra Opplysningsvesenet Fond og kommunene. Det skjer mye på tros- og livssynsområdet som kommunene vil støtte fordi det er med å bygge fellesskap i kommunen. Med en sentral grunnfinansiering, kan en leve med prosjektrettet kommunal støtte framfor lovbestemt støtte per medlem.