Kirken rydder i kvinnesynet

Det er 62 år siden Den norske kirke fikk sin første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås. Snart er 40 prosent av prestene i kirken kvinner. Kvinner er mer religiøst aktive enn menn, så det varer nok ikke lenge før kvinnene er i flertall.

Kvinnene har alt flertall i bispekollegiet. Lederen for biskopene var inntil nylig en kvinne, og direktør og leder for Kirkerådet er kvinner.

Så Den norske kirke er ingen sinke i likestillingskampen. Men det er et problem, det finnes fortsatt noen mannlige prester som ikke aksepterer kvinnelige prester. Hvor mange de er, er ikke godt å si, kanskje 20-30 av 1200 prester. De gjør heller ikke mye av seg. De skriver ikke sinte leserbrev i avisen eller utbasunerer sitt syn fra prekestolen. Men blir de spurt om hva de mener, svarer de. De markerer gjerne sitt syn ved ikke å delta i gudstjenester sammen med en kvinnelig prest.

Fra en side sett er dette en sær mening å ha. Fra en annen side sett er det ikke det. Den katolske kirken, den største i verden, har ikke kvinnelige prester.

Når det nå brygger opp til bråk, ikke om kvinnelige prester, men om mannlige prester, har soknepresten i Sogndal, Mikael Bruun, fått en nøkkelrolle. Han vil ikke akseptere kvinnelige prester, men lever godt med at de er der, bare han ikke må delta sammen med dem på gudstjenester. En del konfirmantforeldre har bedt biskop Halvor Nordhaug om å finne noen andre som kan ta seg av undervisning av konfirmantene.

Biskopen har sagt at de får godta den presten de har. Prester ha rett til å reservere seg mot å delta på gudstjenester med kvinnelige prester. Slik har det vært i årtier.

I folkekirken er de opptatt av sitt omdømme. Flere har beklaget at det skapes et inntrykk av at folkekirken aksepterer åpenbar mangel på likestilling.

Identitetspolitikken skyller dessuten inn over kvinnelige prester i folkekirken. De krever full annerkjennelse og godtar ikke at noen i kirken får markere at de ikke er «skikkelige prester».

Situasjonen er ubehagelig for Mikael Bruun og hans meningsfeller. 45 prester, og blant dem er det også flere kvinner, har rykket ut med en støtteerklæring. Den går i korthet ut på at han og andre må ha rett til å reservere seg.

Saken havner nå på biskopenes bord. De tre biskopene Kari Veiteberg, Ann-Helen Fjeldstad Jusnes og Solveig Fiske har gått til det uvanlige skritt at de har rykket ut med et leserbrev i Vårt Land for å gjøre klart hva de mener før biskopene samles. De vil ikke frata en prest muligheten til mene at kvinner ikke kan være prester, men de vil ikke ordinere eller ansette prester som vil reservere seg mot å samarbeide med kvinnelige prester.

Det kan godt være det er et flertall av biskopene som samler seg om en slik løsning. Det vil bety at noen teologer ikke vil bli prester i folkekirken. Folkekirken må nok leve med Bruun og hans likesinnede. En biskop har ingen rett til å tvinge en prest til å delta på en gudstjeneste med en kvinnelig prest. Og en prest kan ikke sies opp med en slik begrunnelse. Prester er som andre beskyttet av arbeidsmiljøloven.

Denne saken kommer etter hvert til å handle om mer enn en liten gruppe mannlige prester. Saken vil dreie seg om hvilken frihet prester skal ha til å markere et syn som avviker fra det det store flertallet av folkekirkens medlemmer og kirkens ledelse mener.

Det varer neppe lenge før konfirmantforeldre protesterer mot at en prest som er mot homofili skal undervise konfirmantene. Sokneprest Bjarne Gustad Kautokeino er innkalt på teppe til biskop Olav Øygard, fordi han i en tale til konfirmantene tok avstand for homofili og kalte loven om rett til kjønnsskifte for ugudelig.

Det kommer til å bli mer kirkebråk framover. Konservative prester vil kjenne på et press for å innordne seg den linje kirkeledelsen legger seg på. Noen vil slutte som prest eller fortsette som prest i et annet kirkesamfunn.

Kravet om likestilling når det gjelder kjønn og seksuell legning, er en så sterk driver i vårt samfunn at det umulig å ikke følge denne linjen om en vil nå ut til folket. Det er forståelig at Den norske kirke tilpasser seg opinionen og folkets krav. Like forståelig er det at de som er overbevist om at kirkeledelsen tar feil, bryter ut.

Det finnes noen mindre lutherske trossamfunn med røtter i kristne organisasjoner. Bråket om mannlige prester vi nå er på vei i inn i, kan føre til at en del av disse får flere medlemmer og prester. Men disse er kun som mygg i forhold til elefanten Den norske kirke. Derfor kjenner de tre biskopene og alle som vil stramme grepet om de som bryter med likestillingskravet, enten det gjelder kjønn eller seksuell legning, lite på frykt for at dette skal få nevneverdige negative konsekvenser for folkekirken. For dem framstår det nærmest som en nødvendig konsekvens for en kirke som vil være folkets kirke.