Kjendiseri i politikken

Da vi her på berget fikk høre at Ronald Reagan aktet å stille til valg som president i USA, smilte vi overbærende. Han ble regnet som en B-skuespiller og hadde så som så med politiske erfaring. Men det var Reagan amerikanerne ville ha, og Reagan klarte seg brukbart som president. Kjendisstatusen hjalp ham opp og fram, og han fant sin stil i møte med velgerne. Reagan framsto ikke som flinkest i den politiske klassen og gjorde ikke mer ut av sin posisjon sin er nødvendig. Det var annerledes med Jimmy Carter for eksempel. Han ville gjøre verden til et bedre sted – til et sted der menneskerettigheten fikk større gjennomslag. Han ble ikke gjenvalgt.

Toppolitikere får mediene med seg og mot seg. Den som taper i mediene feiler gjerne i å sørge for at det er et rimelig samsvar mellom ord og handling. Det er en fare for at politikere med de største visjonene, ambisiøse planene og høyeste idealene forblir permanent i medienes søkelys fordi de ikke makter å leve opp til det se sier i praksis. Visjoner, planer og idealer er avgjørende for å bli valgt. Når en er i posisjon, gjelder det at en makter å få velgeren til å forstå hvorfor programmet en er valgt på ikke kan gjennomføres som ved å slå på en bryter.

Emanuelle Macron og Donald Trump er to av verdens største politiske kjendiser. De har det til felles at de var politiske outsidere og at de klarte å utnytte sin personlighet på en måte som vant gjenklang hos velgerne. Det mest avgjørende var imidlertid at de maktet å lansere et politisk program som velgerne sluttet opp om. Trump utnyttet utvilsom sin kjendisstatus, men ikke på den måten at han ble båret fram av mediene. Han fikk de etablerte mediene mot seg, men slo igjennom i de sosiale mediene. For Trump gjaldt det at all PR er god PR. Macron var relativt ukjent i forhold til de han kjempet med for å bli president. Han ble hjulpet fram av mediene fordi han representerte en fornyelse og ikke heftet for noe annet enn seg selv og sitt program. Macron lykkes som politisk kommunikator ved å fremføre med troverdighet hva han ville gjøre som president. Trump vant fram med å rakke ned på sine motstandere og svinge pisken over alle sine kritikere.

Derfor lykkes kjendisene i politikken, er tittelen i Aftenposten i dag. Utgangspunktet er at det for vel en uke siden ble kjent at den tidligere Sex og Singelliv-stjernen Cynthia Nixon vil stille ved guvernørvalget i New York 13. september. Hun klarte å samle 65.000 stemmer som støtter kandidaturet hennes, mer enn fire ganger så mange stemmer som nødvendig. Clueless-skuespilleren Stacey Dash stiller til valg i California på republikansk side, der Arnold Schwarzenegger var guvernør i åtte år. Tiden får vise om de makter å følge i Reagan og Trumps fotspor.

Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg antydet også at han kunne tenke seg å stille til valg som president i fjor. Det var før Facebook-skandalen rullet over verden. Prøver han å dra nytte av sin kjendisstatus for å få en posisjon i politikken, vil han bli utsatt for et kritiske medieblikk fra første dag av.

Aftenposten aktualiserer artikkelen ved å peke på at kjendiser som musiker Ida Maria Sivertsen (MDG) og skuespiller Kristoffer Joner (Ap) har gått inn i lokalpolitikken.

– At kjendiser går inn i politikken er ikke noe nytt, men det som er tydeligere nå enn noen gang tidligere er underskuddet av oppmerksomhet. Vi har tilgang til mye mer informasjon enn tidligere, og i vårt mediemettede samfunn må politikken i større grad konkurrere med mye annet innhold. Å klare å trekke folks oppmerksomhet til politikken er viktigere enn før. Kjendiser har den evnen, sier Audun Beyer, medieviter ved Institutt for samfunnsforskning.

Det har han rett i, men politikken i Norge preges ikke av at flere kjendiser stiger inn på arenaen. Kjendisproduksjonen er rimelig stor. Vi kunne han ventet at flere kjendiser hadde forsøkt seg i politikken. Det hadde vært morsomt om noen ville forsøkt å kjøre fram bloggeren «Mamma til Michelle» til å fronte økt barnetrygd eller fått «Fotballfrue» til å ivre for økt støtte til idretten. Men det frister ikke de politiske partiene å lokke kjendisene på banen.

Aftenposten skriver at dagens politikere i større grad enn tidligere må tilfredsstille medienes fokus på drama, konflikt, aktualitet og enkeltpersoner for å få oppmerksomhet. Det klarer de godt uten å hente inn kjendisene. Det er nok av politikere med kjendisstatus som vet å boltre seg i mediedynamikken. Gi Abid Raja noe som kan kritiseres og det går ikke lang tid før VG ruller ut et drama med Raja i hovedrollen som skandaleprodusent.

Sharon Coen, forsker på mediepsykologi ved det britiske Universitetet i Salford, mener kjendisenes lange erfaring med å stå i rampelyset ofte gjør dem særlig rustet til å være politikere. Det tror vi ikke noe på. Vel er skuespillere trent i å opptre i ulike roller og kan fronte et publikum. I det lange politiske løp kommer en lenger ved å være seg selv og ikke hengi seg til for mye rollespill. Det er krevende å stå i den politiske hverdagen. Ingen makter det om en ikke er genuint opptatt av politikk, ikke av oppmerksomhet.

De politiske partiene kan spare seg å jakte kjendiser som vil inn i den politiske hverdagen. Der vil de ikke ha særlig nytte av sin kjendisstatus. Noe annet er det å hente inn kjendiser som støttespillere

Bjarne Brøndbo har både Ap og Høyre hatt glede av. Han var erklært AP-velger, men har meldt overgang til Høyre. deLillos har stilt opp på konsert for Miljøpartiet De Grønne. Olav Thon har støttet Frp. Kjell Inge Røkke gjør som «morra hans» sier og stemmer Ap. Stein Erik Hagen har støttet både Høyre og Frp. Det er vanlig at noen kjendiser står fram som redningsmenn for å få Venstre over sperregrensen.

Mange liker kjendiser de har fått et forhold til ved å lese om dem og se dem. De opplever at de stoler på dem. Derfor blir det lagt merke til hvilke partier de sier de vil stemme på.

Ennå har vi på nasjonalt plan ingen typiske kjendispolitikere i Norge slik de har det i USA. Det går an å være glad for at vi er spart for det.