Klima i juristenes pengegalopp

Høyesterett har startet behandlingen av saken som Natur og Ungdom og Greenpeace Norge har reist mot staten for brudd på Grunnloven da de delte ut nye oljelisenser i Arktis. De har tapt i tingretten og lagmannsretten.

Det er bare 10 prosent av sakene som ankes til Høyesterett som blir tatt opp. Når denne saken skal behandles av Høyesterett i plenum, håper miljøbevegelsen det betyr at de har en god sak. Her tar det feil. Det betyr ikke annet enn at saken er prinsipielt viktig. Det er Grunnloven som skal tolkes, og det på et område det kan forventes mye strid rundt framover.

Høyesterett vil avsi en dom som vil gi føringer for hvordan bestemmelsen om naturvern og klima er å forstå. Klar tale fra Høyesterett betyr at vi kan bli spart for mange runder i rettssalene framover.

Det er ingen ting som tyder på at Høyesterett vil overprøve tingretten og lagmannsretten. Og om de skulle gjøre det, har vi skaffet oss et konstitusjonelt problem. Stortinget vedtok å føre inn miljøparagrafen i Grunnloven bare to år før de delte ut letelisensene.

Høyesterett må forutsette at Stortinget vet hva de gjør. De vedtar ikke noe den ene dagen og det stikk motsatte den neste. Det er Stortinget som vedtar lovene her i landet. Høyesteretts oppgave er å tolke dem. De skal forholde seg til de rettskildene som Stortinget gir dem. Retten skal ikke på egen hånd synse om hva vern om miljøet betyr.

Storting og regjering avveier hele tiden produksjon av olje og gass i forhold til hensynet til å ta vare på natur og miljø. Høyesterett har ikke større kompetanse enn Stortinget og regjeringen til å gjøre disse avveiningene.

Denne saken burde være så pass klar at Natur og Ungdom og Greenpeace Norge bør dekke begge parters saksomkostninger. Sluttregningen blir på godt over seks millioner. De får selv svare på om de mener millionene er verd den oppmerksomheten de har fått.

Miljøbevegelsen nyter godt av store statlige bevilgninger. De bør bruke pengene sine på noe mer fornuftig enn advokater som koster flesk. Det juridiske sporet de har slått inn på, vil ikke føre fram.

Eivind Salen i Motvind, som organiserer vindkraftmotstandere i landet, klaget i Klassekampen denne uken over at de kunne gå mot økonomisk ruin etter at de har tatt ut søksmål for å få stoppet utbygging av tre vindkraftprosjekter som er vedtatt. De tapte søksmålet om utbygging i Vardafjellet og Øyfjellet og må betale henholdsvis 1,3 og 1,8 millioner i saksomkostninger.

Rettssaken om utbyggingen på Haramsøya er avsluttet og her krever utbyggerne å få 1,3 millioner i saksomkostninger dekket.

Det blir fort store beløp av det når utbyggerne tauer inn advokater som koster mellom fire og fem tusen kroner per time.

Vindkraftmotstanderne mener de høye advokatutgiftene er en trussel mot demokratiet og rettssikkerheten. Det har de for så vidt rett i. Men de må forholde seg til den virkeligheten de er en del av. Å ta lovlig fattede vedtak til retten, er en risikabel affære. Det burde de vite.

Disse rettsakene lukter det omkamp av lang vei. Kampen for miljøinteressene må settes inn før demokratiske vedtak fattes. En skal vite at risikoen er stor for å tape om en tar demokratisk fattede vedtak til retten. Da får en betale det det koster.

SV vil slutte seg til ideen om en grønn domstol for miljøsaker. Rødt og MDG synes også dette er en god ide, og henviser til liknende ordninger i Sverige og Danmark. Her skal det være mulig å bringe en sak for retten uten å bli slått i bakken av skyhøye saksomkostninger om en taper.

Det er ingen grunn til å opprette en egen rett for miljøsaker. De må behandles på lik linje med andre saker i rettsapparatet.

Å opprette «grønne domstoler» vil oppfattes som en invitt til de som kjemper for miljøet om å gå rettene vei. Det er en blindvei. Kampen for miljøet må føres i opinionen og på den politiske arena. En sløser bort millioner på advokater som skal forsøke å føre bevis for at demokratiske fattede vedtak strider mot loven.

Men det er et faktum at advokater koster flesk. Politikerne har tillatt at rettssikkerheten blir ofret på de skyhøye advokatsalærenes alter. Dette må politikerne rydde opp i. Advokatkostnadene truer ikke bare Motvind og miljøbevegelsen. Det er folk flest som må avstå for å få prøvd sin sak rettslig fordi de ikke har råd til å tape.

Advokater kan i dag fakturere vel 1000 kroner timen for arbeid med straffesaker. Politikerne burde innført en makspris for advokathonorarer når privatpersoner, frivillige organisasjoner eller mindre bedrifter vil bringe en sak inn for retten. Det vil bidra til å jekke advokatlønningene ned. Hva de som skal føre saker for de store selskapene skal fakturere, trenger ikke politikerne å bry seg med.

Det skal koste å gå rettens vei, men det bør ikke være slik en rammes av en økonomisk katastrofe om en taper saken en er overbevist om å vinne.