Koloss på ustøe bein

Før Martin Luther begynte å gjøre opprør, var i det minste styringsstrukturene i kirken klare. Det var paven, kardinalene og sokneprestene som styrte. Martin Luther lagde krøll i systemet. Han påsto hardnakket at de som hadde makten i kirken skygget for og trampet på evangeliet. «Ikke bry dere om prester og paver, hold dere til det Jesus sa, les Bibelen selv, verre er det ikke», omtrent det var det Luther sa. Ved sitt voldsomme opprør mot datidens pavekirke, la han grunnlaget for en demokratisk tenkning, ikke bare i kirken, men i samfunnet for øvrig. Det folkelige grunnlaget for reformasjonen er at folk må ta makten i egne hender når de som har makten, svikter.

31. oktober i år er det 500 år siden Luther startet sitt opprør med å slå opp de berømte 95 tesene på kirkedøren i Wittenberg. Luthers brudd med kirken førte til at nasjonalstater brøt med Roma og den lutherske lære ble innført som statsreligion. Det dukket etter hvert opp en rekke statskirker i Europa. Det skulle gå 500 år før Den norske statskirken ble opphevet. Det skjedde 1. januar i år.

Den norske kirke er organisert som en demokratisk organisasjon med Kirkemøtet som øverste organ. Men ifølge de lutherske bekjennelsesskriftene som Den norske kirke bygger på, har biskoper og ordinerte prester et spesielt ansvar for at kirken holder fast på sitt læregrunnlag. I teorien er det folket, de som er døpt, som er den øverste myndighet. I praksis bryr ikke folk flest seg med å delta i styringen av Den norske kirke. Ved siste valg til kirkemøte og bispedømmeråd var det ca 16 prosent som deltok. Det var rekord. Grunnen var at det ble mobilisert for å få valgt inn flest mulig medlemmer i Kirkemøtet som ville stemme for at kirken skulle åpne for at homofile kunne få gifte seg i kirken. En sak med tilsvarende mobiliseringskraft dukker neppe opp igjen. Så vi må regne med at valgdeltagelsen synker under 10 prosent ved neste valg.

Årets kirkemøte vil vedta en liturgi for vigsel av likekjønnede. I februar vil vi få de første vigslene av homofile.

Demokrati

Vanligvis bygger organisasjoner opp et representativt demokrati. Det ville i så fall bety det var valg til menighetsrådene, som velger bispedømmeråd og at disse igjen velger kirkemøte. Den norske kirke har to valg som ikke henger sammen, et valg til menighetsrådene og et til bispedømmeråd. Grunnen er at menighetsrådene ikke regnes om representative for Den norske kirke. Her finner en de aktive kirkemedlemmene som er mer konservative enn folk flest. Så derfor vil en ha mulighet til å velge kandidater som representerer folk flest direkte til bispedømme og kirkemøte.

Noen ser på Kirkemøtet som en parallell til Stortinget. Åpen Folkekirke, som ble dannet for å få flest mulig som støttet vigsel av homofile inn i Kirkemøtet, vil nå bli et eget «kirkeparti». Det ser ut til at et flertall i kirken ikke vil ha en slik politisering. De hevder kirken først og fremst er et trosfellesskap og at det er fremmed for kirken å åpne for kirkelige partidannelser. De vil heller ha en nominasjonskomite som sørger for å finne kandidater som kan representere bredden i kirken.

I løpe av de neste året skal det utnevnes tre biskoper. Det finnes ingen ledere som må gjennomgå en så pass omfattede prosess før de blir utvalgt. Nærmer 450 personer deltok i nominasjon -og innstillingsprosessen før det ble utnevnt en ny biskop i Stavanger. Prosessen ga en soleklar vinner. Men et flertall av de 15 medlemmene i Kirkerådet ansatte den som kom på tredje plass. Er det andre organisasjoner der en finner seg i en slik sentralisering?

Mer sentralisering

Nå varsler Åpen Folkekirke om mer sentralisering. De hevder de har flertall i Kirkerådet og vil sørge for at biskopene som utnevnes fra nå er tilhengere av at homofile kan gifte seg i kirken. Det hjelper ikke hva som er resultatet av nominasjonsprosessen. Noen mener det stikk motsatt, at reglene bør endres slik at den som får flest stemmer i nominasjonen, blir utnevnt til biskop.

Det største problemet for Den norske kirke er at alle prestene nå er har bispedømmerådene som arbeidsgiver. De øvrige ansatte i menighetene har et av de vel 400 fellesrådene som arbeidsgiver. Kirkemøtet har vedtatt at en skal ha en felles arbeidsgiver, en vet bare ikke når det skal skje og hvem det skal bli. Så nå åpnes det for en rekke forsøksordninger. Det vil øke kaoset ytterligere. Den slags forsøksordninger hører gårsdagen til. Prestene går i baklås dersom det blir snakk om at de skal overføres til Fellesrådene, og fellesrådene vil i praksis klappe sammen om de ikke skal drive med ansettelser og personalforvaltning.

Den norske kirke vil spare titalls millioner ved å samle de ansatte i 12 bispedømmer. Framfor å ta dette grepet, har kirken begynt å bygge ned prestetjenesten.

Det pågår en har strid i Den norske kirke som stjeler tid og ressurser. Det ser ut til at den er maktesløs når det gjelder å få bygget ned det gedigne byråkratiet den holder seg med. Det er et sykdomstegn når en blir så opptatt av interne forhold mens antallet medlemmer og aktivitet synker. Det minste kirken burde klare å samle seg om, er å snekre sammen en effektiv organisasjonsstruktur, slik at de kan bruke pengene på mennesker og ikke på papir.