Konkurransedirektørens knyttneve

Konkurransedirektør Lars Sørgard er en modig mann. For tre måneder siden skremte han vettet av bokbransjen med varsel om en samlet bot til de største forlagene på 500 millioner kroner.

Det var de som mente dette var et svimlende høyt beløp. De visste ikke hva som skulle komme.

I går flesket Konkurransetilsynet til med et varsel om at NorgesGruppen, Rema 1000 og Coop kan vente seg en samlet bot på 21 milliarder kroner for ulovlig prissamarbeid.

«Absurd» er et dekkende begrep for reaksjonene fra bransjen. De lurer på om det har klikket for Lars Sørgards prisjegere i Bergen.

Det sier de selvsagt ikke. Protestene er saklige. Alle holder seg på matta.

Sørgard går neppe rundt og mener han er en spesielt modig mann. Modighet er ikke en egenskap det spørres etter når det skal ansettes byråkrater.

Sørgard mener han ikke gjør noe annet enn å ta på alvor den gjeldene konkurranselov.

Å slå ned på konkurranse i strid med loven har ikke noe med mot å gjøre. Det handler snarere om plikt og lojalitet. Slik tenker de i Bergen.

Konkurransetilsynet virker sikker i sin sak. Modellen er slik at de først undersøker en bransje eller en bedrift. Om de konkluderer med brudd på konkurranselovgivningen, skjer det i form av et varsel om en bot.

De som skal ilegges bøter, får gjerne tre, fire måneder på å gi et svar på anklagene fra tilsynet.

Det kan da skje at det kommer fram nye opplysninger og forklaringer som får tilsynet til å trekke saken. Som regel blir resultatet at Konkurransetilsynet fastholder brudd på loven. Boten blir dermed krevd inn.

Hvis ikke de som blir bøtelagt godtar boten, vil saken bli bragt inn for domstolen. Det kan gå både fire og fem år før saken til slutt blir avgjort i høyesterett.

Felles for de varslede bøtene til forlag og dagligvarekjeder er påstanden om at de samarbeider om priser som gir god lønnsomhet.

Informasjon om konkurrenters priser brukes ikke først og fremst for å kunne tilby en lavere pris. Det skjer det motsatte. Bransjen sørger for å utveksle informasjon som gjør at de kan holde høyere priser enn fri konkurranse skulle tilsi, mener tilsynet.

Når det gjelder bokbransjen, har Konkurransetilsynet gått seg vill på veien fra børs til katedral. Bokpriser lar seg vanskelig sammenlikne.

Sidetall, forfattere, emner, titler og sjanger er ulikt. Det gir lite mening å skaffe seg kunnskap om hva Jon Nesbøs siste krim vil koste med tanke på at en skal sette prisen på den siste romanen til Edvard Hoem.

Det virker ikke som om Konkurransetilsynet har god nok peiling på hvordan forlag drives. Tilsynets virksomhet preges av synsing ved skrivebordet, langt borte fra bøkenes verden.

Konkurransetilsynet ser ut til å ha mer å fare med når det gjelder dagligvarehandelen.

De har fulgt med i 10 år for å kunne dokumentere hvordan prissettingen i dagligvarehandelen faktisk skjer. Utgangspunktet er at bransjen har folk som går rundt i konkurrentens butikker for å sjekke prisene på utvalgte produkter.

Dette er ingen hemmelighet. Bransjen er åpen om at dette skjer, og Konkurransetilsynet har visst om det i årevis uten å skrike opp.

Bransjen begrunner ordningen med at de må kjenne konkurrentenes pris for å kunne legge seg under i pris. Konkurransetilsynet mener imidlertid at kjedenes prisjegere har endt opp som prisfiksere.

De hevder at de kan dokumentere at kjedene samarbeider for å kunne opprettholde høye priser. Det var først i 2016 tilsynet mente å se tegn til at prisjegerordningen utviklet seg til en metode for å holde priser oppe.

Bransjen klager over at Konkurransetilsynet ikke har varslet dem om mistanken om et ulovlig prissamarbeid.

Framfor å opptre som veileder, har Lars Sørgards prisjegere samlet bevis for det de mener er et ulovlig prissamarbeid. Så flesker de til med bøter som har slått pusten ut av bransjen.

Konkurransetilsynet ser ikke ut til å bekymre seg for konsekvensene av gigantboten.

Det kan føre til at kjedene i praksis kommer til å øke prisen på matvarer for å ta igjen det tapte, om det ender med at de må betale gigantboten.

Dagens Næringsliv minner om at Coop vil miste praktisk talt hele sin egenkapital om de må betale 5 milliarder som Konkurransetilsynet mener er en rimelig bot for deres lovbrudd.

I så fall kan Coops eksistens som selvstendig kjede bli truet.

Vi må regne med at Konkurransetilsynet fastholder bøtene både til forlag og dagligvarekjeder. I så fall ender sakene i retten.

Skulle det vise seg at Konkurransetilsynet taper, sitter Lars Sørgard og andre i ledelsen neppe trygt.

Et tilsyn kan ta feil, men de skal ikke bomme med godt over 20 milliarder på matvarer og en halv milliard på bøker.