Konkurransetilsynet på krigsstien

Bransjeavtalen som gir forlagene rett til å fastsette en fast pris på nye bøker, er en «torn i kjødet» for Konkurransetilsynet.

Hver gang avtalen er oppe til vurdering skriver de lange uttalelser om at den fører til at prisene på bøker er for høye som følge av forlagene slipper å konkurrere på pris.

Hver gang vifter politikerne dem bort som et forstyrrende element.

Det er nummeret før vi hører konkurransedirektøren sukke «skal vi leve av å ikke bli tatt på alvor»?

Vi har noen tilfeller der Konkurransetilsynet har svingt pisken over forlag. De har utvilsomt satt seg i respekt. Forlagene vet at tilsynet i Bergen ligger klar som ei gjedde i sivet. Får de øye på noe mistenkelig, glefser de til.

Nå mener tilsynet de har oppdaget et samarbeid mellom forlag for å unngå konkurranse som er så pass grov og utspekulert at de ha trukket fram de største kanonene.

Tilsynet varsler at de vil gi til sammen 502 millioner kroner i bøter for ulovlig samarbeid og for deling av konkurransesensitiv informasjon i tilknytning til Bokbasen.

Aktørene har ifølge tilsynet delt fremtidige bokpriser og utgivelsestidspunkter og slik sett unngått konkurranse.

Representanter fra forlagene har vanskelig for å tro at Konkurransetilsynet mener alvor.

Administrerende direktør Tom Harald Jenssen i Cappelen Damm kaller den virkelighetsbeskrivelsen tilsynet baserer seg på som «fullstendig absurd».

Avdelingsdirektør Gjermund Nese i Konkurransetilsynet betegner overfor NTB overtredelsene for grove og at de har pågått i lang tid. Derfor blir bøtene høye.

Konkurransetilsynet mener forlagene systematisk har lagt inn informasjon om egne utgivelser i databasen og vært kjent med at andre forlag kunne hente ut denne informasjonen.

De mener informasjonsutveksling som omfatter fremtidige priser, er i kjernen av hva som anses som skadelig for konkurransen og kan føre til at forbrukerne må betale høyere priser enn nødvendig.

De mener også at de kan dokumentere at forlagene har snakket sammen med utgangspunkt i det de legger inn i bokdatabasen.

Bokdatabasen er til først og fremst for bokhandlerne. De skal vite hvilke bøker som kommer og hva de vil koste. Verken bokhandlere eller forlag er interessert at Jon Nesbø og Jørn Lier Horst skal gi ut en krimroman på samme dag. De vil gjerne ha fordelt godbitene utover høsten.

Konkurransetilsynet mener forlagene holder kontakt for å høre hva de kan prise bøkene til.

«Vi legger på Nesbø 30 kroner i år, for han har skrevet 40 sider lenger». «OK, takk da blir det nok til et vi legger oss litt under, for han skriver ikke så langt».

Hvis det er slike samtaler konkurransetilsynet mener å kunne avdekke, har de en sak. Om et forlag sjekker en pris i en database har de det ikke.

Hadde det vært snakk om å utgi identiske produkter, hadde Konkurransetilsynet hatt mer å fare med.

Det som kjennetegner bokbransjen, er at ingen produkter er like. Forfatterene er ulike, innholdet er ulikt og sidetallet er ulikt.

Nesbø kan prises høyere enn en debutant. En bestselger skal først lanseres som innbundet bok, deretter skal prisen kunne settes ned. Neste trinn er paperbackutgave og Mammut-salg.

Pris handler derfor i forsvinnende liten grad om hva boken til en annen forfatter på en annet forlag koster. Det kommer ut nye bøker kontinuerlig, så forlagene trenger ikke gå inn i en bokdatabase for å holde seg orientert.

Men Konkurransetilsynet har selvsagt rett i at forlagene står fritt til å prise bøkene høyt. Slik vil politikerne det skal være, ellers hadde vi ikke hatt en avtale om fastpris.

Et tilsyn opererer i lovens, prinsippene og de mulige konsekvensers verden. De legger ikke til grunn hva det er sannsynlig at forlagene kan gjøre. De er opptatt av hva de har muligheter til.

Striden omkring ansettelsen av Nicolai Tangen viser hvordan tilsynsmyndighetene tenker. Her ble det pekt på at ikke alle muligheter for Tangen til å utnytte sin posisjon som sjef for Oljefondet var eliminert.

For at dette skulle gi mening, måtte en forutsette at Tangen var en skurk som i hemmelighet ville utnytte de muligheter han i alle fall teoretisk, hadde.

Konkurransetilsynet tenker på samme måte. Forlagene har laget et system de kan utnytte om de opererer som skurker. De mener å kunne påvise at det er nettopp det de gjør.

Forlagene vil selvsagt ikke godta de bøtene de har fått. De er alt i gang med å fyre løs mot Konkurransetilsynet for at de har for lite peiling på drift av forlag, at de ser spøkelser på høylys dag og at bokdatabasen er til for bokhandlerne, ikke for forlagene.

Det skal mye til om Konkurransetilsynet vil innrømme at de har misforstått.

Tilsyn har det ikke med å luske unna med halen mellom beina. De mener det er de som tolker loven rett.

For forlagene fungerer det som bevis på at Konkurransetilsynet har gått fra sans og samling i sin iver etter å få ned prisene på bøker.

Skulle Konkurransetilsynet trekke seg unna, vil det være et solid nederlag. Da kan det for alvor stilles spørsmål med om de har god nok kompetanse på det de driver med.

Hvis forlagene ikke vil godta boten de ilegges, må de bringe saken inn for retten.

Det gjorde Tine i sin tid og vant over Konkurransetilsynet. Saken startet i 2004 og ble avsluttet med dom i Tines favør i Høyesterett i 2011.

Konkurransetilsynet er nok forberedt på at de må kjempe i retten. Det kan hende de ikke har noe imot en årelang rettslig strid med de dominerende forlagene.

Når Konkurransetilsynet vil ilegge forlagene en bot på en halv milliard, er det en preken til politikerne om hvor ille dagens bokbransje fungerer.

For forlagene fungerer det som bevis på at Konkurransetilsynet har gått fra sans og samling i sin iver etter å få ned prisene på bøker.