Konkurs i Oslo-skolen

Ulsrud videregående skole er blitt taperen i Oslo-skolen. De hadde ikke mer enn 114 elever i fjor. I år er tallet redusert til 59 elever. Ettersom skolen får støtte per elev, betyr det omtrent fire millioner i tapte inntekter. Skolen styrer mot konkurs om de ikke får kuttet kostandene. Derfor må ansatte sies opp – eller flyttes til en annen skole som trenger deres kompetanse. Eller så må skolen få ekstrabevilgninger. Hersleb og Bjørnholt skole er i en liknende situasjon.

Odd Erling Olsen, kontaktperson for de videregående skolene i Utdanningsforbundet i Oslo, sier til Dagsavisen at mange lærere opplever hverdagen som fullstendig uholdbar.

De nevnte skolene sammen med Stovner, Persbråten, Holtet, Hellerud og Etterstad, har også det til felles at de har mange elever med lave inntektspoeng og dårlig økonomi. Dette er taperskolene. Flinke elever søker seg ikke dit. Lærere søker seg heller ikke til problemskolene. Lærere vil jobbe ved gode skoler.

Hvis denne utviklingen forsetter, må skoler stenges fordi det blir for dyrt å drive de. Da må det være plass til elevene på andre skoler, for de har rett til videregående utdanning.

Cecilie Haugen, professor i pedagogikk ved NTNU, sier til Dagsavisen at internasjonal forskning viser at fritt skolevalg fører til segregering og er fritt for dem som lykkes på skolen. Det burde være ganske opplagt at det er slik. De som har dårligst karakterer, må ta til takke med de minst populære skolene.

Slik tror ikke de som ivrer for fritt skolevalg at det må bli. Må og må, det blir i alle fall slik. Fritt skolevalg er en form for markedstenkning i skolen. Hvis det etableres konkurranse mellom skolene, er tanken at alle vil skjerpe seg for å gjøre det best mulig. Da blir det samlede resultatet bedre enn om det ikke var noen form for konkurranse. Det en ikke tar hensyn til i dette resonnementet, er at noen skoler blir tapere som elever og lærere helst vi unngå. De negative effektene ved taperskolene, veier tyngre enn de positive effektene ved vinnerskolene.

Tone Tellevik Dahl, byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo, vil ikke ha det slik. Hun kaller stykkprisfinansieringen en etterlevning fra det tidligere Høyre-byrådet. Hun er i gang med å endre det.

– Byrådet vil ikke ha et skolesystem med seierspall, der noen skoler blir vinnere og andre tapere i konkurransen om elevene. Vårt mål er å gi alle elever likeverdige muligheter. Da må vi samarbeide, ikke konkurrere, sier Dahl.

Hvis hun med dette signaliserer at hun vil skrote fritt skolevalg på videregående, vil det være en radikal omlegging som kan gi resultater. Hvis hun vil beholde fritt skolevalg og kun justere bevilgningene til den enkelte skole, vil det hjelpe lite.

Konkurranse er gull verd der markedet fritt kan velge hvilke tjenester og produkter en vil ha. Det er ikke like enkelt i offentlig sektor der det egentlig ikke er et marked. Nå en tar i bruk markedsmekanismer, skapes det alltid skiller. Noen blir tapere og andre vinnere der hvor det konkurreres. Det er selve poenget med konkurransen.

Det er vanskelig å styre virkningen og hente ut gevinster ved konkurranse i offentlig sektor der like tjenester for alle er lovpålagt. Det offentlige kan ikke la taperne klare seg selv, og gå konkurs, slik det er ellers i samfunnet. Ledelsen i det offentlige må redde taperne, og det kan bli svindyrt. Der konkurransen slippes løs innenfor offentlig sektor, går vinningen ofte opp i spinningen. Det skal og må det ikke, kan politikerne si. I praksis er det det som skjer.