Konsulenter hives på dør

I 2020 brukte staten 12 milliarder kroner til konsulenttjenester. Kommunal- og distriktsminister Bjørn Arild Gram gir nå beskjed om at bruken av konsulenter skal ned. Det skjer gjennom tildelingsbrevene som følger budsjettene.

– Det er en form for instruks. En marsjordre fra regjeringen til statlige virksomheter om å redusere og foreta en kritisk vurdering av bruken av konsulenter, sier Gram til Aftenposten.

Dette er ingen bombe. Trygve Slagsvold Vedum har høvlet over konsulentbruken i tide og utide de siste årene. Det er nedfelt i Hurdalsplattformen. Nå følger Bjørn Arild Gram (Sp) opp.

Dette er en sak Sp gjerne profilere seg på. De vil at vi skal oppfatte det som om at det nå er sunn folkelig fornuft som skal i høysetet framfor teori framført av høytlønnede elitister.

Gram er særlig opptatt av at det skal kjøpes mindre kommunikasjonstjenester. Han vil heller at ledere skal snakke som folk forstår framfor å strø om seg med høytravende ideer.

«Utover informasjons- og haldningskampanjar skal tjenester frå kommunikasjonsbransjen som hovedregel ikkje nyttast», heter det i brevet som nå går ut.

12 milliarder på konsulenter når det totale lønnsbudsjettet er på rundt 120 milliarder er for mye, mener Gram. Han er ikke alene. Riksrevisjonen har også kritisert konsulentbruken i staten. I rapporten fra det såkalte «Persen-utvalget» heter det at eksterne benyttes noen ganger både for planlegging, innkjøp, bygging, drift og evaluering av systemer. «Dette gjør at virksomheten kan miste kontroll over egen kjernekompetanse og kjernevirksomhet», heter det.

Dette er ekstremutgaven. Det går an å stille spørsmål om hvorfor det skjer. Noe av forklaringen er at politikerne forventer at for mye skal skje på kort tid når de vet, eller burde vite, at kritisk kompetanse er vanskelig å skaffe seg. Da blir løsningen å rope på konsulentene.

Nestor i kommunikasjonsbransjen, Hans Geelmuyden, peker på at «det norske demokratiet er bra på å dele kunnskap i gode prosesser mellom embetsverk og borgere». Han frykter at denne dialogen svekkes.

Som eksempel på oppdrag fra det offentlige han er stolt over, nevner Geelmuyden kampanjer mot røyking blant ungdommer og rekruttering av lærere og barnehagelærere.

Dette er oppgaver som ikke nødvendigvis rammes av pålegget om reduserte bruk av konsulenter. Å planlegge og gjennomføre kommunikasjonskampanjer, krever en spesiell kompetanse. En slik kompetanse finnes ikke over alt i offentlig sektor.

Offentlig sektor har etter hvert ansatt så mange informasjonsrådgivere at de ikke trenger kjøpe eksterne tjenester for å kommunisere til egne brukergrupper og til ulike organer innad i offentlig sektor.

At bedrifter kjøper svindyre kommunikasjonstjenester når de vil nå fram til nøkkelpersoner i forvaltningen eller politiske beslutningstakere, verken kan eller vil regjeringen gjøre noe med. Poenget er at offentlige etater, universiteter og foretak ikke skal opptre på samme måte.

Regjeringen mener at kommunikasjonsflyten innad i offentlig sektor skal skje uten at det trekkes inn konsulenter som fakturerer flere tusen kroner per time. Det er et fornuftig standpunkt.

For ledere som er vant med å bruke både belte og bukseseler, blir det krevende å forholde seg til regjeringens pålegg om redusert konsulentbruk. For ledere kan konsulentbruk bli en form for profesjonalisering som skaper trygghet. De bruker konsulenter for å forvisse seg om at de ikke gjør feil.

Etater der de har en kultur for kjøp av konsulenter «for sikkerhets skyld», må gjøre endringer. Det er lov å håpe på at redusert konsulentbruk vil føre til at ledere i større grad vil baserer seg på egen og egne ansattes kompetanse.