Koronatiltak som gjør skade

Regjeringen har hengt seg opp i en merkelig forestilling om at vi alle må gå i takt når det gjelder tiltak mot koronasmitte. Nedstengning over hele landet kunne kanskje forsvares de første tre ukene etter 12. mars, da de strenge tiltakene ble innført.

Regjeringen gikk endatil lenger enn Folkehelseinstituttet anbefalte. Vi endte opp med at statsråder sto fram og anbefalte at barnebarn ikke ga mormor en klem, selv om de bodde i områder der det var en liten dagsreise til nærmeste smittede.

Panikken tok oss. Vi underla oss statens regler og mente svenskene hadde gått fra vettet siden de ikke gjorde som oss.

Det fantes knapt smitte i Nordland og Møre og Romsdal 12. mars. På Andøya er det fortsatt ikke en eneste smittet. Det er for tiden én som er smittet i Bodø. Det er meningsløst å nekte barn å gå på skolen i disse områdene.

Kommunene har vist at de evner å innføre lokale tiltak der smitte brer seg. Basis i smittevernloven er at det kan og skal innføres inngripende tiltak der det er fare for at smitte brer seg. Det skal ikke innføres tiltak der det i praksis ikke er smitte. Blir fagfolkene i en kommune usikre på om de har kontroll over smitten, kan strenge tiltak innføres over natten.

Kravet om differensierte tiltak avhengig av hvor mye smitte som er på et sted, har økt i styrke. Det ser ut til at opposisjonen etter hvert samler seg om å kreve større lokal tilpasning.

Helseminister Bent Høie holder fast på at hele landet skal gå i takt, men åpner for at det kan innføres lokale innstramninger dersom smitte bryter ut. Selvsagt. En skal da ikke begynne å stenge barnehager i Oslo, om det bli påvist smitte i en barnehage på Helgelandskysten eller i Stavanger. En får innføre tiltak der smitte brer seg.

Grunnen til at regjeringen bør raske på med å åpne skoler, få folk på kontoret igjen og åpne for næringsvirksomhet der det er lite smitte, er at skadevirkningene av å stenge ned samfunnet etter hvert blir dokumentert.

De økonomiske skadevirkningene er enorme. Det vil føre til kutt i velferdsordninger og flere arbeidsledige. Vi vet at arbeidsledighet fører til sosiale og helsemessige problemer. Noen kan velge å ta sitt eget liv for å komme ut av elendigheten.

Presset på et overbelastet Nav vil øke. Kostandene til ulke former for trygd vil eksplodere.

Fastlegene melder om langt færre pasienter. Antallet kreftprøver på sykehusene har gått radikalt ned. Ventelistene på operasjoner og prøver er lengre enn noensinne. Hvor mange som vil dø som følge av at de ikke får behandling i tide, er umulig å vite.

I går kom rapporten som bekrefter at smitteverntiltakene har hatt negative konsekvenser for 220.000 sårbare barn og unge. Det viser seg at mange etater har gått lenger enn Folkehelseinstituttet har anbefalt. Helsestasjoner, psykologtjenester og ungdomsklubber har sendt ansatte på hjemmekontor og henvist de som trenger hjelp til videomøter.

Videomøter er bedre enn ingen ting, men det kan ikke erstatte det fysiske møtet.

De som driver krisetelefon for barn, forteller om barn og unge som lider under å være isolert hjemme med foreldre som ikke er i stand til å gi dem den omsorg de trenger eller utsetter dem for vold og overgrep.

Det er mye elendighet som følger i kjølvannet av de strenge koronatiltakene. Skadevirkningene av tiltak er for tiden et større problem flere steder enn selve koronaviruset. Derfor må samfunnet normaliseres der det praktisk talt ikke forekommer smitte.

Absolutte regler om hvor mange som kan samles, må også kommuner kunne justere. Det kan være avgjørende for at aktiviteter kommer i gang igjen. I kommuner der de praktisk talt ikke har smitte, bør de få spille fotball og gå i tog dersom kommunens fagfolk mener det er ansvarlig.