Kors, makt og politikk

Selv erfarne kommentatorer som til vanlig har utmerket dømmekraft, kan havne i grøfta beruset av sine egne observasjoner. Det skjedde med den tidligere redaktøren og kommentatoren Svein Egil Omdal som fikk det for seg at han ville gå igjennom 631 bilder av Sylvi Listhaug de siste 15 årene for å finne ut hvor ofte hun brukte kors. Hun brukte nemlig et korssmykke da hun talte på Oslo Symposium, en stormønstring av kristne konservative som ble holdt i Oslo i helgen. Omdal fant bare et korsbilde fra 2008.

«Påstår jeg at hun bruker korset som en politisk rekvisitt for å fri til den underlige gruppen som tror at fremmedfrykt er en kristelig dyd? Ja, det er i grunnen det jeg gjør.», skriver Omdal på sin Facebookside.

Korset fra farmor

Dermed var rabalderet i gang. Sylvi Listhaug svarte med å legge ut tre bilder fra 2006 og 2007 der hun har på seg et kors. VG grep fatt i saken, og de fikk følgende svar fra Listhaug.

– Jeg bruker korset når jeg føler for det. Det er etter farmor som er en av personene som har betydd aller mest for meg i mitt liv. Jeg bruker det ofte når det stormer og det kreves mye av meg. Det skal vel godt gjøres å ikke ha fått med seg at det har vært ekstra krevende og stormet ekstra mye etter at jeg tiltrådte som innvandrings- og integreringsminister. Dette er nok et bevis på at journalister som Omdal ikke har et bunnivå for hva de angriper meg for, og dikter opp fakta når faktaene ikke passer.

En ting er at Omdal tok feil. De var ikke bare et bilde fra 2008. Verre er det at han har grepet fatt i noe som er fullstendig uvesentlig. Om det skulle være slik at Listhaug bevisst tok på seg korssmykket fordi hun skulle møte en stor flokk som deler den troen som er viktig for henne og hennes farmor, så er det temmelig uvesentlig. Det er grunn til å minne Omdal, som selv kjenner rimelig godt til de bibelske skrifter, at Paulus skriver at det er greit, for ikke å si lurt, å opptre som jøde for jøder og greker for grekere. Hadde Omdal vært i virksomhet på denne tiden, spørs det om ikke Paulus hadde fått en overhøvling av en annen verden.

«Fake news»

Omdal har ikke bare bommet på kravet til vesentlighet og relevans, har han også servert en «fake news». Han gikk rett og slett ut av tellinga.

Utgangspunktet for Omdal er at han vil herje med de kristne konservative som han kaller en «underlig gruppe». Slik taler den som hører til meningseliten. Listhaug er stjerne i dette miljøet. De sier åpent at de kaller seg «Listhaugianere», litt humoristisk ment. Så her mente Omdal det lå til rette for å ta person, ikke sak.

Det er gode grunner for å kritisere Oslo Symposium. Det kunne Omdal gjort ved å skrive en skarp kommentar. Han tråkker feil når han griper til en tabloid uvesentlighet for å rette et personangrep mot Listhaug. Vi har igjen fått eksempel på at Sylvi Listhaug kommer styrket ut av en kontrovers med eliten.

Sylvi Listhaug har flere ganger snakket om sin kristne tro, men hun presser ikke på for at andre kristne må mene det samme som henne fordi de er kristne. Hun snakker politikk. Politikk og tro henger ikke uløselig sammen. Her representerer Listhaug noe annet enn det Oslo Symposium står for. De ivrer for at kristne skal kjempe for kristne verdier og den kristne kulturarven. For dem betyr det kamp mot innvandring og en ikke-sosialistisk regjering, for eksempel.

Når det gjelder kirke og politikk, er det spørsmålet om hva som var først; høna eller egget. Er det troen som er først og som fører til politiske holdninger og standpunkter. Eller er det politikken som er det primære og så brukes troen for å begrunne. Historisk sett har kristne tro hatt enorm betydning for utviklingen av det norske samfunnet. I dag er det politikken som styrer. Tro har i liten grad premisskapende kraft.

Prost i Oslo, Trond Bakkevig, sier til Vårt Land i dag at Oslo Symposium er et misbruk av kristendommen og at det i praksis er en annen religion som forfektes. Når kristendom blir et politisk prosjekt, er en på avveier. Kristendom handler ikke om politikk, men om vårt møte med Gud, sier Bakkevig.

Luthersk lære

Det er et tydelig standpunkt og i tråd med luthersk «to regimentslære» som handler om at staten skal drive med sitt og kirken med sitt. Staten skal ikke forsøke å styre kirke, og kirken skal ikke forsøke å styre staten. Kristne befinner seg i to verdener, i hverdagen der politikken hører hjemme og i troens verden der en har fellesskap med mennesker en kan være dypt uenig med om politiske spørsmål.

Lederen for Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, sier til Vårt Land at det er meget problematisk å koble kristentro og politiske partier. Hun liker ikke at noen førsøker å lime kristen tro til bestemte politiske partier og hevder det er kirkesplittende.

Hun snakker over seg. Hun har glemt at Kirkemøtet før forrige stortingsvalg sendte ut en pressemelding der de anbefalte kristne å stemme grønt. Flere i Frp har meldt seg ut av Den norske kirke på grunn av kirkens politiske meninger. Tina Bru (H) meldte seg ut i 2015 i protest mot biskopene mening om oljeboring.

Spørsmålet er om det er så stor forskjell mellom Oslo Symposium og Kirkemøtet og biskoper. Begge grupperinger vil hevde at det er de som tolker Bibelen rett. Trond Bakkevig har et godt råd til begge grupperinger: La tro være tro og politikk være politikk.