Krenket av en vits

Professor Svein Larsen ved Institutt for samfunnspsykologi ved Universitet i Bergen forsøkte seg på en vits i forelesningssalen som svar på et spørsmål fra en tysk student om hvordan turister oppfatter seg selv.

Han avsluttet i en spøkefull tone «Tyskerne har vært her før, og nå sniker de seg inn igjen».

Den tyske studenten følte seg krenket og klaget inn hendelsen til universitetet. Fem dager etter fikk han et brev der det sto at de hadde tatt opp saken med Larsen og at han og universitetet beklaget uttalelsen som han hadde opplevd sårende.

Først senere fikk Larsen vite om brevet og sa blant annet til avisen Dagen at det «umulig kan være ulovlig å fortelle en dårlig vits», at det var urimelig å bli anklaget for å diskriminere, mobbe og trakassere og at det var uakseptabelt at fakultetsledelsen beklager overfor studenten uten å snakke med ham.

Leder ved institutt for samfunnspsykologi ved UiB Anette Harris sa til Khrono at det er deres plikt å beklage når studenter opplever å bli krenket:

– Jeg har satt meg inn i lovverket, der står det klart at det er nok at man føler seg krenket, uavhengig av intensjonen som ligger bak. Jeg har forholdt meg til trakasseringsloven, og den sier at om noen opplever å være krenket, så er ikke intensjonen viktig. Om foreleser har hatt som intensjon å krenke eller ikke er irrelevant.

Saken har rullet videre. I helgen kunne Khrono fortelle at Universitetet i Bergen (UIB) betaler studenten 10 000 kroner i erstatning, ikke på grunn av vitsen som ble fortalt, men mediebelastningen studenten er blitt utsatt for. Han får også dekket advokatutgifter.

Fakultetsledelsen er ennå ikke ferdig med saken. Nå vil de finne ut hvem som har lekket det de mener er taushetsbelagt informasjon. Studenten har nemlig varslet gjennom universitetets «Si fra -system», og herfra skal det ikke lekke.

Dekan Bente Wold ved Det psykologiske fakultet understreker at de ikke tar stilling til innholdet i varselet og at de er opptatt av at både student og lærer skal kunne fortsette ved universitetet

Professor Svein Larsen med støtte fra Forskerforbundet mente det ikke var noen ting å beklage.

Wold tok i juni selvkritikk på UiB-ledelsens håndtering av saken.

Lørdag sto den 27-åringe tyske studenten fram i Bergensavisen sammen med sin advokat Birthe Eriksen under forsidetittelen «Slik ble jeg mobbet av UiB-professoren».

— Jeg opplevde det som om hensikten var å nedverdige meg personlig og som student, samt å få frem professorens mening om at det var for mange tyskere ved fakultetet, forteller studenten.

Han sier poenget med å stå fram er at det det skal være trygt å varsle om kritikkverdige forhold som trakassering på UiB.

Advokat Eriksen sier til Khrono at hun er sterkt kritisk til håndteringen av varslingssaker, systemet for varsling og frykter at studenter ikke vil tørre å varsle.

Professor Larsen har ikke lenger munnkurv, men har bedt og fått innvilget fritak for undervisning dette semesteret. Han sier til Bergensavisen at han ikke forstår kritikken og understreker at han ikke mener det er for mange tyskere på universitetet.

Han serverte en spøk som tydeligvis ikke falt i god jord.

Når vi regner med arbeidstid og advokatkostnader, vil denne saken ha kostet UIB flere hundre tusen kroner. Og vi snakker om en vits av det uskyldige slaget.

Universitetsledelsens forsøk på å løse et problem, gjorde vondt verre. Slik går det gjerne når varsling om en følelse skal gi organisatorisk og personalmessig behandling under dekke av anonymitet og taushetsplikt.

Universitetet er pålagt varslingsregler som skaper problemer framfor å løse dem. Lederen for instituttet, Anette Harris, har helt rett. Når en føler seg krenket, er en krenket. Det er den enkelte subjektive opplevelse som er avgjørende, ikke hva som ble sagt eller intensjonen bak.

Når en føler seg krenket, har en rett på en unnskyldning. Slik vil politikerne at det skal være. Derfor var Harris rask med å gi en unnskyldning for å få saken ut av verden.

Men slike varslingssaker er ikke så enkle som politikerne vil ha dem til å være.

Det en professor sier skal vurderes i forhold til ytringsfriheten, og i akademia er det standarder for hva det er aksepelt å si.

Fagforeningene er på pletten med å forsvare sine medlemmer om de opplever at ledelsen begrenser den akademiske friheten eller anklager medlemmer for lovstridig virksomhet.

Der det befinner seg hundrevis av ansatte og studenter, er det umulig å holde saker internt. Det første Harris skulle gjort, var å snakke med professor Larsen.

Hvis han hadde pukket på sin rett til å si det han sa, hadde hun hatt et problem. Det burde være mulig å få Larsen med på å si at det ikke var meningen å såre eller krenke, bare være litt morsom.

En slik sak burde vært løst på det muntlige planet, gjerne i dialog med de to. Hvis Larsen ikke ville gitt studenten den unnskyldningen han krever, hadde universitetsledelsen hatt et problem.

De kan ikke bruke sin styringsrett til å pålegge Larsen å beklage.

Framfor å lage sak av det, burde Harris tatt mot til seg og sagt til studenten at uttalelsen ikke er alvorlig nok til å lage en sak av, men at hun skulle ta saken opp med Larsen.

Når denne saken er blitt en belastning for studenten, har han både seg selv og systemet å takke. Den vitsen Larsen fortalte, får han tåle. Livet vil sannsynligvis by på større krenkelser enn dette.

Når universitetsledelsen nå vil skjerpe rutinene og jakte på den som lekker, beveger de seg inn på en blindvei.

Alle har jo fra første dag av visst hvem denne studenten er. Uansett hva de forsøker på blir det fort bråk når følelser skal gis juridisk og organisatorisk behandling og meningene er delte.