Krisemaksimerer Kolberg

I 44 år har Martin Kolberg hatt tillitsverv i Arbeiderpartiet. Han har vært stabssjef for Gro Harem Brundtland, statssekretær, partisekretær, stortingsrepresentant og leder for Stortingets kontrollkomite. Han endte opp som medlem i Utenrikskomiteen i høst. «Det er hjerterått», sier en kilde til Klassekampen. Det er norsk politikk som er Kolbergs spesiale. Han snakker knapt engelsk.

Kolberg hører til den gamle skole. Han svarer «ingen kommentar» til det alle oppfatter som en degradering. Etter valget merket man seg imidlertid at Kolberg kom med uttalelser som ble oppfattet som kritikk av ledelsen, ikke på egne vegne. Kolberg snakker bare om «partiet».

I Klassekampen lørdag lar han, ikke alle, men noen hemninger falle, og tar et oppgjør med den kursen Ap har lagt seg på.

Ved stortingsvalget i 2001 gikk Ap 11 prosent tilbake og fikk 24,3 prosent av stemmene.

– Valget i 2001 var en katastrofe, og det var en skandale. Likevel vil jeg si at situasjonen for Det norske Arbeiderparti er mye mer alvorlig enn den var i 2001, sier Kolberg til Klassekampen. Han brukte ikke krise den gang, understreker han. Nå mener han det norske sosialdemokratiet er i krise.

Ingen andre enn Kolberg driver med den slags omfattende krisemaksimering for tiden. Ved å ta ord som krise i sin munn og beskrive situasjonen som verre i dag enn da Ap fikk tre prosentpoeng lavere oppslutning, gjør Kolberg front mot ledelsen i Ap. Han gjør det indirekte. Han sier ikke rett ut at dagens ledelse burde sitre av uro og frykt for hva fremtiden kan bringe. Ledelsen tar situasjonen pent. «Det er god stemning i Arbeiderpartiet nå», sier partisekretær Kjersti Stenseng. Nestleder Trond Giske har forsøkt å avdramatisere situasjonen.

Kolberg vil ha en grunnleggende ideologisk debatt i partiet. Det er Stenseng med på og hevder den prosessen alt er i gang. Hun peker på at de samarbeider nært og godt med fagbevegelsen.

Hvis Ap ser hen til sine søsterpartier i Europa, er det godt grunnlagt for å hevde at sosialdemokratiet er i krise. Sosialdemokratene holder noen lunde stillingen i Sverige. Ellers er det kun i Storbritannia Labour har så stor oppslutning for tiden at de kan vinne makten om det blir valg. Under radikaleren Jeremy Corbyns ledelse har Labour vunnet tilbake selvtilliten og kraften, sier Kolberg.

«Look to Corbyn», er en dristig strategi. Etter brexit-avstemningen er ikke Storbritannia helt seg selv. Fremdeles er det mange som mener den politikken Corbyn står for ikke vil la seg gjennomføre i praksis.

Ved å utpeke seg selv til «krise-general», skaffer Kolberg seg en viktig rolle i partiet. Han kan ikke bare vandre rundt og rope krise. Han må fylle sin nestorrolle med konstruktivt politisk innhold. Han må snakke konkret om aktuelle saker, ikke generelt om det som har vært.

Ledelsen i Ap har sagt at det skal mer til før de blir med på reformer som regjeringen vil ha gjennomført. Men det må også være grenser for hvor hardt Ap skal sette seg på bakbeina. Politireformen er solid faglig begrunnet. Færre og større kommuner vil Ap ha. Forsvarspolitikken har det vært bred enighet om i flere tiår.

«Vi har én oppgave. Det er å beskytte og representere fagbevegelsen. Når vi viker fra det, blir vi sviktet», sier Kolberg. Men Ap har da ikke sviktet fagbevegelsen. LO har ikke gitt uttrykk for at de er misfornøyde med Aps program.

Det kan ikke være LO som skal utforme Aps politikk. En stadig synkende andel av LOs medlemmer, stemmer Ap. Det er ikke fordi Ap svikter fagbevegelsen, men fordi LO-medlemmer legger vekt på andre forhold enn det LO-prioriterer. Det er ikke slik at ethvert standpunkt LO kommer opp med vil fungere som en stemmesanker for Ap.

Problemet for Ap er først og fremst at de er uenige innad om en rekke vesentlige spørsmål. Det gjelder innvandring, oljeboring, klimapolitikk og EØS, for eksempel. I disse sakene er ledelsen mer på linje med Høyre enn SV og egen venstreside.

Framfor å snakke om ideologi, fagbevegelsen og lete fram muligheter for å skape distanse til regjeringen, bør Kolberg og ledelsen i Ap anstrenge seg for å finne saker som Ap kan ta eierskap til og virkelig satse på. Det viktigste Ap kan komme opp med, er en politikk for å skape flere arbeidsplasser. Dette burde være en utfordring for fagbevegelsen og Ap i fellesskap.

Dette har sammenheng med en annen betydelig utfordring: Å hindra at unge faller ut av skolen og at stadig flere ender på trygd.

Dette er langt viktigere enn om det skjer endringer i arbeidsmiljøloven som gir ansatte anledning til å jobbe noe mer overtid i perioder.

Ap og LO må gå løs på de store utfordringene, gjerne med Martin Kolberg i front.

Ellers bør Martin Kolberg være opptatt av at veien til makt går gjennom sentrum, det vil si KrF. Det lureste Ap kan gjøre, er å gi KrF så stort politisk gjennomslag i løpet av 2018 at de velger å støtte Ap framfor Høyre.