Kritikken fra de pengelense

På Debatten i NRK i går ble det gjort et poeng av at rike eiere av bedrifter alt har mottatt krisestøtte fra staten, mens noen hundre tusen som er blitt permittert eller mistet jobben, ennå ikke har mottatt penger fra Nav.

Opposisjonen med Jonas Gahr Støre i spissen forsøker å få dette til å handle om prioriteringer. Det er skivebom. Når det tar tid før Nav får utbetalt støtte, er dette Stortingets ansvar.

Nav er en mastodont av en organisasjon. Det tar tid å gjennomføre endringer i systemene. IT-utviklere Nav kan gjøre seg nytte av, står ikke ledige på torget. Alle på Stortinget visste det ville ta lenger tid å få utbetalt støtten folk har krav på, da de vedtok en egen «koronavariant» for de som blir permittert.

Nav er dessuten ikke satt opp for å håndtere 400 000 permitteringer i løpet av en uke.

Når det gikk kortere tid å få støtteordningen for bedrifter i gang, skyldes det at dette var en ny ordning som ikke skal inkluderes i det eksisterende skattesystemet.

Torbjørn Røe Isaksen forklarer så godt det lar seg gjøre. Men når opposisjonen ikke vil høre og folk fortviler over at de knapt har penger til mat, kommer en statsråd på defensiven. Det er ikke gode vilkår for rasjonelle argumenter og rimelige forklaringer for tiden.

Det er mulig denne saken vil sette fart igjen i debatten om Nav er blitt for stort og uhåndterlig. Det er det god grunn til å debattere.

Vis det drøyer med å få utbetalt støtten, får Isaksen og finansminister Jan Tore Sanner komme opp med en midlertidig løsning.

De kan for eksempel la alle som er blitt permittert, få utbetalt en månedslønn fra bankene som et rentefritt lån i tre måneder. Staten kan garantere. Noe må de finne på hvis de ikke kan gi en garanti for når støtten til permitterte skal bli utbetalt.

Bedrifter klager også over at støtten fra staten ikke er tilstrekkelig for å hindre for at de styrer mot konkurs. Har en smått med egenkapital, dårlig lønnsomhet og får betydelig inntektssvikt som følge av koronakrisen, blir det kroken på døra for en rekke bedrifter. De svakeste bedriftene vil heller ikke få lån fra bankene for å komme seg over kneika.

Abid Raja har ansvaret for de gruppene som skriker høyest om økt støtte for å komme seg gjennom koronakrisen.

I går kom meldingen om at kunstmuseet KODE i Bergen styrer mot konkurs i løpet av høsten. Museer med over 60 prosent offentlig finansiering kan ikke søke på statens krisestøtteordninger. Om KODE kunne ha gjort det, ville den støtten de ville fått, neppe vært tilstrekkelig for å forhindre konkurs. De må få spesialbehandling.

Skal KODE reddes, må direktør Petter Snare og hans stab endre strategi og ta fram den største og skarpeste sparekniven.

De ber om 15 millioner i krisestøtte og at det årlige driftstilskuddet fra staten økes med 20 millioner kroner. Argumentet er at museet er underfinansiert, og de viser til at Nasjonalmuseet får 790 millioner fra staten.

Stiftelsen Kode som består av fire kunstmuseer, tre komponisthjem og 17 kulturhistoriske bygninger, får 60 millioner kroner fra Bergen Kommune og 30 millioner fra staten.

KODE gikk med en million i minus i fjor og har en negativ egenkapital på 17 millioner kroner.

«Straffes for å tjene penger», er tittelen i Klassekampen. Slik kan man også se det.

KODE har basert seg på tusenvis av besøkende fra de mange cruisebåtene som ankommer byen. I fjor var det 325 anløp og 600 000 cruisepassasjerer som gikk i land. Tusenvis av dem besøkte Kobe. I år kommer de ikke.

KODE har for tiden 71 ansatte. 38 er permittert. Nedgangen i antall besøkende vil vare både til høsten og neste år. Abid Raja finner nok noen krisemillioner til Kobe også. Men direktør Snare må snarest kutte kostnadene kraftig på permanent basis.

Når turistene kommer tilbake og antall besøkende øker, må KODE gå med overskudd slik at de kan bygge opp igjen egenkapitalen.

Verken bergensere eller kulturdepartementet vil godta at Trollhaugen og museene blir stengt. Men åpningstidene kan bli redusert og programmet kan det bli kuttet i.

For å hindre at KODE blir slått konkurs, må stat og kommune tre støttende til med økte bevilgninger og museet må bruke sparekniven helt til grensen av hva som er forsvarlig.