Kunnskap taper der frykten rår

NHO har rett. Det er ikke et kunnskapsmessig grunnlag for at 130 kommuner skal lage egne regler for å hindre smitte av koronaviruset. Det har Folkehelseinstituttet ment hele tiden, og justisminister Monica Mæland har sagt det flere ganger.

Når frykten har satt seg fast i befolkningen, er det en faktor politikere må ta hensyn til. Selv Donald Trump forsøker etter fattig evne på det.

Staten kan ikke knipse vekk vedtak som 130 kommunestyrer har fattet med henvisning til de har plikt til å hindre smitte med hjemmel i smittevernlovgivningen.

I en kommune tenker de som regjeringen. Bedre føre var enn etter snar. Bedre å være litt for streng i starten til de får kontroll enn å komme for seint i gang med tiltak.

Kriser er dessuten politikk. Regjeringen er i lang tid blitt kritisert for sentralisering og for å bry seg for lite om hvilke konsekvenser den politikken som føres, får rundt om i kommunene.

Regjeringen holder seg med en egen distriksminister som skal passe på at kommuner ikke blir overkjørt uten at det er meget gode grunner for det.

NHOs oppgave er å ivareta næringslivets interesser. Med rette fremstår det for dem som meningsløst og uforsvarlig, til og med ulovlig, å nekte en arbeidstaker å dra på jobb i nabokommunen, nekte lastebiler å få levere varer som bedrifter i kommunen trenger og å stenge grensene for varetransport gjennom kommunen.

Her må det skjæres igjennom, forlangte Stein Lier Hansen i Norsk Industri og Ole Erik Almlid i NHO.

Søndag trakk de seg fra den bebude pressekonferansen med helseminister Bent Høie og næringsminister Iselin Nybø fordi de mente regjeringen opptrådte for puslete overfor kommunene når de bare ville gi råd og ikke pålegg.

Makt avler motmakt. Det Bent Høie minst av alt ønske seg, er en åpen konflikt med kommunene. Han vil prøve råd og dialog så lenge som mulig. Norge kan ikke styres som Kina.

NHO måtte gi seg, men de forlanger at Bent Høie oppnår resultater med sin dialogtilnærming til kommunene. Hvis ikke smeller det igjen.

Flere kommuner ser ut til å ta poenget. Det går rette veien. Om det går fort nok og om mange nok «tar til vettet», for å bruke er vokabular som er dekkende for den frustrasjon Ole Erik Almlid gir uttrykk for, er det for tidlig å si noe om.

Klassekampen skriver i dag at flere kommuner i Nord-Norge vil opprettholde sin «søring-karantene». I Båtsfjord er det begrunnet med at de ikke tar sjansen på at næringslivet skal rammes.

I Sør-Varanger er de provosert over at NHO forsøker å styre landets helsepolitikk, slik ordfører Rune Rafaelsen (Ap) formulerer seg. Han er opptatt av å finne skjæringspunktet mellom økonomisk interesser og folks helse.

Når frykten etter hvert slipper taket, og kommunen hører andre kommuner lempe på reglene, vil det føre til oppmykning selv i de kommuner som har de strengeste reglene.

Når Folkehelseinstituttet er så pass klare i sine anbefalinger, og det ser ut til at vi er i ferd med å få kontroll over koronasmitten i Norge, vil kommuneleger anbefale mer fleksible regler.

Sel og Frosta kommune stengte grensene, ikke for å unngå smitte, men fordi de hadde så mange som var smittet. Slik fikk de kontroll over smitten. Det illustrerer at kommuner må ha ansvaret for å begrense smitte innenfor egen kommunegrense.

Noe annet er det om en kommune innfører regler som gjør at andre kommuner blir skadelidende. I slike tilfeller kan Fylkesmannen gripe inn.

Da koronakrisen rammet var strategien at kommunene skulle vurdere tiltak basert på det kunnskapsgrunnlaget som var tilgjengelig. Bergen var en av de første kommunene som vedtok at skolene skulle stenges.

Det ble ganske fort klart at kommune-Norge ønsket nasjonale regler. Det fikk de til gangs.

Regjeringen vedtok å stenge alle skoler og barnehager. Politikere i kommuner som lager egne regler, vil vise den samme handlekraften. De vil vise sine velgere at de tar ansvar.

Vi har innført nasjonale regler som det ikke er behov for flere steder. Det er ikke grunnlag for å holde skole og barnehage stengt i kommuner som ikke har noen som er smittet av koronaviruset og som i tillegg har stengt grensene inn til kommunene.

Det er ingen grunn til at skole og barnehager i Båtsfjord er stengt. Å stenge grensene kunne ha vært en begrunnelse for at skole og barnehager skulle kunne holdes åpne.

Når regjeringen lar kommuner holder seg med egne strenge regler, bør de også la kommunene bestemme om skoler og barnehager kan åpnes og at frisører og kafeer ikke lenger må holdes stengt.

Vi trenger ikke å legge opp til at vi skal marsjere i nasjonal takt inn i en mer normal situasjon. Det er forskjell på Oslo og Båtsfjord når det gjelder behovet for streng regulering for å hindre koronasmitte.