Kunst for millionærer- og folket

Nasjonalmuseet får kritikk for å ville inngå en avtale med skipsreder John Fredriksens døtre, Kathrine og Cecilie, om å kjøpe inn utenlandsk kunst for flere hundre millioner kroner. Det er Fredriksen som skal eie kunsten. Nasjonalmuseet skal være rådgivere for innkjøp og kunsten skal de neste 10 årene stilles ut i et eget rom i museet.

Kritikken går på at vi får amerikanske tilstander i norsk kunst. Det blir pengesterke aktører som får innflytelse over hva slags kunst som skal vises for publikum. Det burde være uavhengige fagfolk som avgjør hva som skal kjøpes inn og vises fram, ikke millionærer.

– Nasjonalmuseet spiller seg selv ut når de ikke har økonomi til å ta opp kampen mot private samlere. Ved å overlate ansvaret til private gir de fra seg en definisjonsmakt, sier kunstner og styreleder Ruben Steinum til Aftenposten.

Jonas Ekeberg, redaktør for Kunstkritikk og Aftenpostens faste kunstanmelder, peker på at Fredriksen- døtrene kan skape begrensninger for den kunstneriske friheten om de skal «sitte på fanget til kuratorene».

De er ikke avvisende til et samarbeide med Katrine og Cecilie Fredriksen, men de er redd Nasjonalmuseet mister styring over det de har satt i gang.

Det er farer med det meste her i verden, men faren for at kuratorne ved Nasjonalmuseet skal havne i lomma på Fredrikssen-tvillingene er ikke stor. Katrine og Cecilie kommer neppe til å grine seg til å få hengt opp på veggen i Nasjonalmuseet bilder som ekspertene mener ikke holder mål. Det er heller forsvinnende liten fare for at Jon Fredriksen skal få en berømt kunstner til å male et bilde av seg selv og sine døtre og insitere på at det skal henges opp i utstillingsrommet.

Rettigheten til en del idrettsarrangement koster nå så mye at NRK ikke har råd til å være med på slutten i budrundene. Slik er det på kunstfeltet også. En del kunst koster så mye at verken Nasjonalmuseet eller andre museer har råd til å kjøpe dem. Man kan gjerne mene at det ikke burde vært slik, men slik er det.

Staten synes de betaler nok for å opprettholde museene. Ingen bør drømme om at det blir økte bevilgninger til innkjøp av kunst.

Derfor må kunstmuseer gjøre som direktør Karin Hindsbo gjør, samarbeide med søkkrike private samlere om å få vist førsteklasses kunst til publikum. Denne typen samarbeid kommer det til å bli mer av, ikke mindre av, i tiden framover.

Hindsbo og hennes kuratorer kan gjerne drømme om at Fredriksen-tvillingene en gang vil donere samlingen til Nasjonalmuseet. Hvorfor skulle de ikke det? De har ikke plass til den i stua hjemme, selv om den er stor og flott.

Rikfolket trenger steder der de kan få vist fram kunsten sin. De kan ikke finne et sted som passer bedre enn Nasjonalmuseet. Hvem som eier et bilde, er temmelig uinteressant for publikum.

Stein Erik Hagen var også i drøftinger med Nasjonalmuseet om å stille sin samling til disposisjon for museet. Planen var at samlingen skulle stilles ut i det gamle Nasjonalgalleriet. Da var det ikke klart hva Nasjonalgalleriet skulle bruke det til. Regjeringen mener visst vi skal ha både et nasjonalgalleri og et nasjonalmuseum, men det er riktignok før de vet hva det vil koste og om de får andre med til å dekke regningen.

Det burde holde at staten betaler driftskostnader for det nye Nasjonalmuseet. Hvis man absolutt mener det må henge kunst i Nasjonalgalleriet, bør en finne noen rikinger å samarbeide med. Karin Hindsmo må gjerne forsøke å få Stein Erik Hagen på kroken igjen. Hun kan prøve seg med at han dekker drifts- og oppussingskostnadene mot å få stille ut sin egen samling et par årtier framover.

Det beste ville vært om Kulturhistorisk museum hadde flyttet inn i Nasjonalgalleriet og blitt en del av et nytt byuniversitet slik Statsbygg har foreslått. Det vendte politikerne tommelen ned for. Det kan likevel bli resultatet til slutt med mindre Karin Hindsbo klarer å få flere rikinger med på laget slik at Nasjonalgalleriet kan bestå som utstillingssted for kunst.