Kunst på pengejakt

Da Stortinget vedtok i 2013 å bygge det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen, var det en forutsetning at Nasjonalgalleriet skulle brukes til noe annet enn utstilling av kunst. Ett av premissene for vedtaket var at det ville koste for mye å heve Nasjonalgalleriet opp til dagens standard for museer. Et annet viktig premiss var beslutningen som ble fattet flere år tidligere, om at Nasjonalgalleriet skulle slås sammen med Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst og Arkitekturmuseet og utgjøre det nye Nasjonalmuseet.

Den slags beslutninger blir det bråk om. Det fikk de to første direktørene for det sammenslåtte museet erfare. Det roet seg imidlertid under direktør Audun Eckhoffs ledelse. I dag er det ingen som gjør forsøk på å få fusjonen opphevet. Kampen er konsentrert om å bevare Nasjonalgalleriet som et sted for utstilling av kunst. Protestene mot å bruke Nasjonalgalleriet til noe annet enn det var opprinnelig ble bygget for, toppet seg i 2016 da Stein Erik Hagen tilbød seg å overføre sin private kunstsamling som består av 2000 bilder, til Nasjonalmuseet. Men da måtte de ha et sted å gjøre av den. Hagen så gjerne at kunsten hans havnet på Nasjonalgalleriet.

I 2016 la Statsbygg fram planer om at bygget skulle overlates til Kulturhistorisk museum og bli en del av et «storbyuniversitet». Universitet i Oslo ønsker å være sterkere til stede i sentrum og markere Oslo som en kompetanseby. Universitetet trenger mer plass og området rundt det gamle Universitetet, inkludert Nasjonalgalleriet, svarer på behov Universitetet har blant annet til økt utadrettet virksomhet.

Da aksjonsgruppen «Redd Nasjonalgalleriet» ble kjent med disse planene, truet de både med fakkeltog og lenkering rundt museet. Aksjonsgruppen nekter å bøye seg for det Stortinget har vedtatt. De fikk Venstre på gli både om Nasjonalgalleriet og Y-blokka. Y-blokka klarte ikke Venstre å bevare, men i Jeløya-erklæringen som regjeringen baserer seg på, heter det at Nasjonalgalleriet skal bevares «som kunstgalleri tilknyttet Nasjonalmuseet, forutsatt at det ikke påløper store kostnader til rehabilitering».

Hva store kostnader betyr, er det ingen som vet. Og hvem som skal ta regningen for å drifte galleriet, er det heller ingen som vet. Men nå har direktør ved Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo, og kulturminister Trine Skei Grande fått med seg direktør André Støylen i Sparebankstiftelsen DNB på laget. Sparebankstiftelsen tar regningen med å utrede et forprosjekt der tanken er å utvikle Nasjonalgalleriet til et levende kunsthus der det skal være utstillinger, atelierer og produksjonslokaler til kunstnere. Aksjonsgruppen «Redd Nasjonalgalleriet», der Fredrik Torp er en av frontfigurene, ivrer for at det kan ryddes plass for å få Hagens kunstsamling inn i Nasjonalgalleriet.

Vi trodde Karin Hindsbo hadde mer enn nok med å gjøre Nasjonalmuseet på Vestbanen til et levende kunsthus. Å gjøre Nasjonalgalleriet til et samlingsted for kunstnere er vitterlig noe helt annet enn det er bygget for. Det er prisverdig at Hindsbo iver for å få fram et alternativ for bruk av Nasjonalgalleriet, men hun bør tenke seg om to ganger og spørre seg selv om det er en fordel eller en ulempe for Nasjonalmuseet at de skal operere på to steder.

Det er en fare for at Nasjonalgalleriet havner i bakevja fordi det ikke er samsvar mellom idé og finansiering. Aksjonsgruppen «Redd Nasjonalgalleriet» har anslått kostanden ved en begrenset rehabilitering til om lag 600 millioner kroner. Det blir nok godt over en milliard. Hvis Sparebankstiftelsen vil dekke dette, er det bare å takke og bukke. Kanskje Stein Erik Hagen vil spytte inn noen hundre millioner og dermed få plass til samlingen sin?

Hvis Karin Hindsbo vil bygge ned aktiviteten ved Nasjonalmuseet for å få finansiert driften av Nasjonalgalleriet, er det selvsagt mulig, men er det strategisk lurt å ikke bruke alle kronene en har for å fylle det nye Nasjonalmuseet med aktivitet fra morgen til kveld?

Det André Støylen, Karin Hindsbo, Stein Erik Hagen eller Fredrik Torp ikke bør regne med, er at Trine Skei Grande klarer å skaffe til veie en milliard til rehabilitering og flere titalls millioner til drift hvert år.

Stortinget bestemte, uavhengig av budsjettbehandlingen, at de ville bruke over hundre millioner kroner for at TV2 skal kunne lage nyheter og ha hovedkontor i Bergen. Dette ble ikke vurdert opp mot andre mulige nysatsinger innen kultur og medier. Det samme bør ikke skje når det gjelder Nasjonalgalleriet. Det er ingen overhengende fare for det, for bevaring av Nasjonalgalleriet som utstillingssted for kunst, står ikke høyt opp på andre enn Venstres dagsorden.

Det som er positivt med ideen som nå er lansert, er at den gir politikerne muligheten til å velge. Statsbygg har levert et godt alternativ. Det som kan redde Nasjonalgalleriet som utstillingssted for kunst, er at private aktører dekker store deler av investerings- og driftskostnadene.

Stein Erik Hagen er en nøkkelperson for å gjøre Oslo til en kunstby i enda større grad. Kjell Inge Røkke vil bygge et høyhus på Snarøya. Stein Erik Hagen bør utfordres til å bygge et nytt storbygg i Oslo som står i kunsten og kulturens tegn. Her vil hans egen kunstsamling bli sentral, og han kan få rikelig med plass til å utvide samlingen. I noen av etasjene kan det være kontorer og butikker. Det blir et bygg etter Hagens hjerte – og han har nok penger til å realisere det hvis han vil, og hvis forholdene legges til rette for ham. Staten og Oslo kommune bør stille en sentral tomt til disposisjon.