Lærere fratatt rettssikkerheten

Mobbing i skolen er noe svineri som må bekjempes. Politikerne tok et grep de var overbevist om ville virke da de innførte paragraf 9A i opplæringsloven.

Eleven skal lyttes til. Det er nulltoleranse for mobbing og rektor skal påse at mobbing ikke skjer.

Foreldre og elever har rett til å bringe en sak inn for fylkesmannen dersom de ikke opplever at skolen løser problemet.

Hva som er mobbing og trakassering er ikke presist definert. Loven legger opp til at det er hva eleven opplever som er det avgjørende.

Følelse er gjort til bevis. Dette gjelder ikke bare i konflikter med medelever. Loven krever at lærere skal opptre på en måte som gjør at elever ikke skal føle seg mobbet eller trakassert av en lærer.

Det høres ikke urimelig ut.

I Dagsavisen i dag forteller forbundssekretær i Skolens Landsforbund, Chris Gøran Holstad, hvordan loven virker i praksis.

«Lærere over hele landet er livredd for å si noe, gjøre noe, kreve noe eller foreslå noe som kan oppleves som krenkende av en elev», skriver han.

Det er visst slutt på den tiden at en lærer kan være sjefen i klasserommet, gi beskjed om hvordan det skal være og påtale og straffe de elever som ikke vil innordne seg.

Da kan elever si at de føler seg mobbet og behandlet på en nedverdigende måte – og rabalderet er løs.

Det er elevens egen, subjektive opplevelse av skolemiljøet som er avgjørende ved en eventuell konflikt med læreren.

Elevenes og eller de foresattes ord i en situasjonsbeskrivelse legges til grunn som sannhet. Læreren må i tilfelle bevise at det som hevdes, ikke er sant.

Det er praktisk talt umulig når det handler om følelser.

Uansett hvilket ord en lærer bruker, kan det innvendes at et annet ord burde vært brukt.

Det hjelper ikke å si at man ikke var sint og skjelte ut, hvis eleven oppfattet det slik. Det er eleven som har rett.

Noen elever er utagerende, roper høyt og bruker stygge ord, dytter og truer med vold.

Da gjelder det for læreren å bite det i seg, ligge lavt og bevege seg på mokasiner for ikke å gi en elev anledning til å trekke krenkekortet.

«Vi får i stadig større grad tilbakemeldinger fra våre medlemmer, altså lærere, som mener at nødvendig grensesetting oppleves som krenkende av elever. Sagt på en annen måte: Flere elever velger i dag å trekke krenkekortet i konflikter med læreren, enn det som var vanlig før de nye reglene trådte i kraft 1. august 2017», skriver Holstad og hevder at under de rådende forhold er lærere og skoler i praksis totalt umyndiggjort som kompetente utøvere av læreryrket.

Opplæringsloven føyer seg inn i tidens trend der alle skal sikres rettigheter.

Det slås fast at elever har rett til et trygt og godt skolemiljø. Vel og bra. Men lærerne har også rettigheter.

De skal slippe å bli hengt ut som mobbere og krenkere uten at det er saklig grunnlag for det.

Det bør ikke bli en mobbesak av en følelse. Fakta må på bordet før det avgjøres om det er en sak det skal gås videre med. Hva var det læreren sa? Hva gjorde læreren? Hvilken situasjon var klassen i? Hva sa og gjorde eleven?

Eleven skal få si hva en føler. Følelser kan gjerne være sanne, men de kan ikke brukes som domsgrunnlag.

Hvis en lærer har brutt opplæringsloven, må det slås fast på et objektivt grunnlag.

Vi kan ikke lage unntaksbestemmelser for skolen. Derfor bør politikerne revidere loven og gjøre det klart at det ikke er noe automatikk i at følelser skal utløse en sak som kan ende med en reprimande til en lærer for å ha mobbet og krenket en elev.

Lærerne bør ikke finne seg i loven slik den er i dag. Det gjør de på sett og vis heller ikke. De skygger unna, trekker seg tilbake. Dermed få ikke en klasse den ledelse og grensesetting den bør ha. Det igjen fører til et dårligere læringsmiljø.

Høyre er opptatt av å styrke skolen og fremme et godt læringsmiljø. Det er påfallende at kunnskapsminister Jan Tore Sanner ikke er på ballen.

Han sitter på det beste utsiktspunktet over norsk skole. Ser ikke han det lærerne og Skolens Landsforbund ser? Vil han ha det slik, eller vil han foreta seg noe?

Det er en økning i saker som omhandler 9A-5 i opplæringsloven, der rektor må varsle ved mistanke om eller kjennskap til at en annen som arbeider på skolen utsetter en elev for krenking som mobbing, vold, diskriminering og trakassering.

Det kan leses som at det nå tas mer fatt i mobbesaker. Spørsmålet er hvor mange av disse sakene som handler om elever som ikke kan tilpasse den klasseledelsen som en lærer utøver.

Skolenes landsforbund kjenner til konkrete saker der de mistenker at elever – og i noen grad foresatte – utnytter den retten opplæringsloven gir dem, til å få fjernet en lærer de av ulike årsaker ikke liker.

Når regjeringen vil satse på skolen, må det bety at de sikrer et forsvarlig arbeidsmiljø for lærerne. Vi kan rett og sett i ha det slik at elever med eller uten støtte fra foreldre kan sette i gang en sak mot en lærer kun basert på egne føleser.