Lavere pensjon for alle

Den gamle modellen med pensjonsordninger der alle var sikret 66 prosent av lønnen de hadde da de pensjonerte seg, forutsatt at en hadde full opptjeningstid, hører definitivt historien til selv om flere representanter fra de fagorganiserte i offentlig sektor forsøker skape et inntrykk av at det fortsatt bør være slik. Stortinget har vedtatt en levealdersjustering av pensjonen. Det betyr at det ikke lenger er noen som får 66 prosent av lønnen i pensjon.

Dagens rause pensjonsordninger er ikke bærekraftige. Derfor er ytelsesbasert pensjon på vei ut. Partene i offentlig sektor har innsett at den må avvikles, men de er ikke enige om hva som skal komme istedenfor.

Lønn og pensjon henger sammen. Arbeidstakerne må bestemme seg for om de vil prioritere høyere lønn, bedre pensjon – eller mer fritid. Når det gjelder pensjon, må en bestemme seg for om en vil prioritere de som velger å pensjonere seg når en er 62 år eller de som fortsetter å jobbe til de er 70 år. Tilsynelatende er alle enige om at det skal lønne seg å jobbe. Det må i praksis bety de som slutter å jobbe når en fyller 62 år, vil få lavere pensjon.

Hvis en både i privat og offentlig sektor makter å ta inn over seg at framtidens pensjon vil ligge rundt 50 prosent, og ikke 66 prosent av lønnen, vil det bli enklere å finne løsninger.

Vi kan regne med at LOs representantskapsmøte i dag vedtar et samordnet oppgjør. Den viktigste grunnen til det er at de vil ha gjennomslag for en bedre pensjonsordning. NHO har sagt at de ikke har noe å gi på pensjon. Den må være som den er, og kronargumentet er at AFP-ordningen som LO vil forbedre, alt er underfinansiert.

Tallene fra Teknisk Beregningsutvalg som ble lagt fram i går, viser at det er grunnlag for lønnsvekst i år. Hvis LO gir klar beskjed om at de heller vil ha bedre AFP-ordning enn økt lønn, bør NHO kunne akseptere det. De kan da for eksempel prioritere å sørge for at de som mister jobben sin kort tid før de fyller 62 år, kan bli omfattet av AFP.

Problemet med dagens AFP-ordning er at den er for god. En kan gå av med AFP når en fyller 62 år, jobbe som før og tjene en million i året. Hadde en innført en ordning med redusert AFP for de som fortsetter å jobbe etter 62 år, ville en hatt midler til å la de som mister jobben før de fyller 62 år komme inn i ordningen og gitt de som av ulike grunner ikke har full opptjeningstid en bedre AFP-ordning. Solidaritetstekningen i LO strekker seg ikke så langt.

Fellesforbundet har akseptert dagens innskuddspensjon der den enkelte får pensjon ut fra hvor mye en tjener og hvor mange år en jobber. De er fornøyd om «hullet» tettes slik at de som ufrivillige mister jobben like før de kan ta ut AFP, likevel kommer inn i ordningen. Det bør de få NHO med på.

Men det er andre fagforbund i LO som vil presse NHO til å gå med på større endringer i pensjonsordningen. De vil ha NHO med på å kompensere for at levekostnadsjusteringen slår negativt ut for de med lav lønn og et fysisk krevende arbeid som gjør at de ikke orker å jobbe etter fylte 62 år. Her har NHO satt seg på bakbeina. De tviholder på prinsippet om at størrelsen på pensjonen avhenger av hvor mye en har opptjent. De vil ikke høre snakk om ordninger der ikke arbeidsgiver har full kontroll med kostnadene som påløper. Dette må LO innrette seg etter.

LO kommer nok opp med noen tøffe krav på pensjonsområdet i dag. Det vil neppe mangle på krisemaksimering framover. Kampen står imidlertid ikke bare mellom NHO og LO. Det kommer til å bli harde tak innad i LO når det går opp for dem at NHO nekter å imøtekomme krav om endringer innen pensjon. Hadde det blitt forbundsvise oppgjør i år også, ville Jørn Eggum i Fellesforbundet og Stein Lier Hansen i Norsk Industri funnet en løsning. De vil for all del ikke ha en streik.