Listhaugs begrensede muligheter

Siv Jensen har gitt en ærlig og overbevisende begrunnelse for hvorfor hun trekker seg som partileder.

Det er grenser for hva en skal la seg plage med år etter år.

Det siste året ha vært relativt plagsomt for Siv Jensen. Hun måtte trekke Frp ut av regjeringen fordi den indre motstanden mot forpliktende regjeringssamarbeid var blitt for stor.

At et parti trekker seg fra maktens bord fordi en norsk kvinne som anklages for å være IS-terrorist, noe hun selv benekter, får komme inn i landet fordi hennes sønn er syk, må en være godt sauset inn i Frps forestillingsverden for å fatte.

Men slik er det med den berømmelige dråpen. Begeret var fullt for flertallet i Frp.

Siv Jensen måtte pakke seg ut av finansministerkontoret. Der likte hun seg godt, og i seks og et halvt år fikk hun vist at hun behersket finansministerrollen til fulle.

Hun var ikke blind for argumentene for å trekke seg ut av regjeringen.

Planen var å kjøre knallhardt mot Venstre og KrF, få feid de av banen og innta regjeringstaburettene igjen sammen med høyrestatsråder etter høstens valg.

Siv Jensen innser at det kun er mikroskopiske sjanser for at det vil skje.

Hun er ikke motivert for å gå på en ny fireårsperiode som leder for Frp i opposisjon.

Det er forventninger fra høyrefløyen om at Frp skal markere sterkere egne saker og i mindre grad være opptatt av samarbeid med andre partier.

Dette er ikke Siv Jensens linje. Det er Carl I. Hagens linje. Det var slik Frp en gang var.

Siv Jensens linje er å søke politisk makt. Det oppnår en gjennom samarbeid med andre partier, ikke gjennom egenmarkeringer som definerer en utenfor maktens sirkler.

Etter at Frp toget ut av regjeringskontorene har det gått jevnt og trutt nedover på meningsmålingene.

Siv Jensen har ikke kunnet si «hva var det jeg sa, vi skulle blitt i regjeringen». Hun sier at det er på grunn av koronaen Frp gjør det så dårlig.

Frp kan jo trøste seg med det. Forklaringen er heller den at Frp er blitt et mindre interessant parti utenfor regjeringen - og det ser ut til at de i økende grad vil forbli det.

Når et fotballag som sliter, skifer trener, fungerer det ofte som en vitamininnsprøytning.

Men virkningen er ofte kortvarig. Spillerne er de samme, og kulturen lar seg ikke endre på kort sikt.

Slik vil det etter all sannsynlighet være for Frp også.

Carl I. Hagen har krøpet ned fra hornet på veggen og framstår som en av partiets fremste selvoppnevnte sannsigere for tiden.

Hans budskap er at det vil gå bedre for partiet med Sylvi Listhaug som leder. Han sier mer eller mindre tydelig at Siv Jensen burde gått av før.

Listhaug hører til høyresiden i partiet. Hennes retorikk ligger nærmere Carl I. Hagen, og populismens blod flyter nesten like friskt i hennes som i Hagens årer.

Det ikke Hagen tar inn over seg, mens som ingen forstår bedre enn Siv Jensen, er at Frp er blitt noe mer enn et populistisk parti. Frp har smakt på maktens vin, og det er mange i partiet som liker denne vinen langt bedre enn populismens og opposisjonens vin.

Sylvi Listhaug har stått fritt til å markere høyresidens syn i en del saker, men vi har få eller ingen eksempler på at Listhaug og Siv Jensen har vært uenige utad.

Som nestleder har Listhaug vist at hun kan balansere. Hun framstår ikke som en provokatør som strør rundt seg med kontroversielle uttalelser, slik noen i opposisjonen vil ha det til.

Sylvi Listhaug ble reetablert etter hun ble presset ut av regjeringen. Knut Arild Hareide og Sylvi Listhaug satt sammen rundt Kongens bord.

Derfor skal vi ikke ta det for gitt at Sylvi Listhaug vil stille opp med en annen retorikk, profil og politisk strategi enn det Siv Jensen har stått for.

Det gjør noe med en mellomleder når en blir toppleder. Da blir en på en helt annen måte ansvarlig for å finne kompromisser og løsninger som funger internt og som heller ikke får mulige samarbeidspartnere til å falle av stolen.

Sylvi Listhaug får oppgaven med å få med seg Siv Jensen-fløyen i partiet. Det ligger an til at hun får Ketil Solvik Olsen som nestleder til å hjelpe seg med det.

Frp slo seg fram på meningsmålingene ved å dra innvandringskortet.

De så problemer med innvandring som andre partiet etter hvert tok inn over seg. En streng innvandringspolitikk er i dag blitt et politisk felleseie.

Innvandring er ikke lenger en vinnerformel for Frp. De sliter med å komme på banen med innspill om innvandring og integrering i en tid hvor innvandringen er lavere enn på mange år.

Det er mulig det er noe å hente på å sette seg på bakbeina i klimapolitikken. Her strever de for tiden imot sammen med Trygve Slagsvold Vedum.

Lavere skatter og avgifter har i alle år vært en fanesak for Frp.

Høyre har gjort det klart at det ikke er rom for lavere skatter og avgifter framover fordi kostnadene til helse, omsorg og pensjon vil øke radikalt.

I går kunne sentralbanksjef Øystein Olsen fortelle at vi ikke kan regne med mer enn to prosent avkastning på oljefondet framover. Dersom vi skal bruke like mye oljepenger som da Siv Jensen var finansminister, kommer vi til å tappe fondet.

I Frps velmaktsdager var det strengere innvandringspolitikk, lavere skatter og avgifter og økt bruk av oljepenger Frp profilerte seg på. Frp var et «både i pose og sekk»-parti. Det fungerer ikke lenger.

Det blir heller ikke noe svung over det da Frp i høst inngikk budsjettforlik med regjeringen. Billigere brus, sjokolade og snus, folk har alt glemt det og synes det fortsatt er dyrt.

Det er mange i Frp som ikke liker å forholde seg til økonomiske realiteter. Det trenger heller ikke Sylvi Listhaug gjøre langt utenfor regjeringskontorene.