Listhaugs rasisme-agn

I sin tale til landsmøtet forrige helg aviste Frp-leder Sylvi Listhaug at det finnes «strukturell rasisme» i Norge.

Hun mente å kunne koble bruken av begrepet til en pågående «verdikamp» der «sosialistene» vil dele folk opp i grupper etter identitetspolitiske hensyn.

Stortingsrepresentant Freddy Øvstegård (SV) har riktignok fremmet et forslag i Stortinget om at det bør opprettes en kommisjon for å kartlegge omfanget av strukturell rasisme i Norge.

Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam (Ap) bruker begrepet og har tatt til orde for at ansatte i kommunen bør kurses i såkalt strukturell rasisme.

Ledelsen i Ap har så langt styrt unna.

Når Listhaug kjører fram dette tema og beskylder sosialistene for å ville dele befolkningen opp i grupper, er det for å få Jonas Gahr Støre på banen.

Hun vurderer det slik at Frp har en god del å vinne på at Ap henger seg på påstandene om strukturell rasisme.

Frp har med jevne mellomrom i 10 år påstått at det skjer en snikislamisering av det norske samfunnet. Det er et begrep som ser ut til å fungere for Frp, men det er håpløst å få tak i hva det betyr.

Det bærer i seg kimen til en konspirasjonsteori.

Det er noen som befinner seg i bakkant, i skjul, og der formålet er å dreie samfunnet i muslimsk retning - sakte, men sikkert.

Begrepet «strukturell rasisme» har heller ikke en presis definisjon.

Noen knytter det til «lover, regler og offisiell politikk» som resulterer i en forskjellsbehandling basert på rase. Andre legger vekt på at selv om alle grupper formelt er likestilte, kan rasediskriminering foregå i mer upersonlige og usynlige former.

Har en mørk hudfarge, kan en lettere bli stoppet av politiet for kontroll enn om en er hvit.

Det kan være vanskeligere å bli kalt inn på jobbintervju for søkere med et utenlandsk navn enn om en har et norsk navn.

Sylvi Listhaug sier til VG at dette ikke er bevis på at det er strukturell rasisme i Norge.

– Vi mener at Norge er at av de beste landene i verden, og kanskje det aller beste å vokse opp i for minoriteter. Det finnes rasisme, og det skal vi stå opp imot, sier hun.

Det har Listhaug rett i. Hun benekter ikke at det finnes eksempler på rasisme i samfunnet. Dermed burde vi kunne sette strek over debatten.

Så enkelt er det ikke, for påstanden om at det finnes strukturell rasisme i vårt samfunn, lever i beste velgående. Mediene har et godt stykke på vei akseptert denne virkelighetsbeskrivelsen

«Funnene om rasisme i norsk idrett er opprørende lesning», skrev Aftenposten på kommentarplass.

Bakgrunnen var at forskerne Elsa Kristiansen og Lasse Sonne ved Universitetet i Sørøst-Norge har utarbeidet en rapport som viser at deltagelse i norsk idrett i liten grad gjenspeiler mangfoldet i samfunnet.

Forskere mener idretten «risikerer å bli bidragsytere til sosial ekskludering, diskriminering og rasisme i stedet for å bidra til sosiale inkludering».

Når idretten tallmessig domineres av hvite, beviser ikke det at det er rasistiske holdninger som ligger til grunn.

Idrettspresident Berit Kjøll valgte å ikke gå i forsvar. Hun godtok premissene for rapporten og uttalte at «rasisme har vært en blindsone i idretten.

Om vi forstår Listhaug rett, burde Kjøll tatt rapporten til etterretning, sagt at de vi gjøre mer for at idretten skal nå alle grupper, men avvist at idretten preges av rasistiske holdninger eller strukturer.

Det er ingen trøst for idretten at det står verre til andre steder.

I fjor kunne Aftenposten fortelle at bare 1 av 185 toppbyråkrater har et ikke-vestlig navn.

Teller man antall journalister med norske og utenlandske navn, må det konkluderes med at det finnes strukturell rasisme også her.

For ikke å snakke om innen politikken, i dommerstanden og i kirken.

Ved å telle kan en finne strukturell rasisme over alt. Slike øvelser gir liten mening.

Vi er ikke tjent med en politiker- og medieskapt rasismediskusjon.

Rasistiske holdninger må bekjempes når de kan påvises i ord eller handling.

Ingen er fordomsfrie. Vi foretrekker våre egne og skygger unna fremmede. Det hører til menneskers urinstinkter. Stammesamfunnet baserte seg på at en holdt seg til sine egne og var på vakt mot fremmede.

Men etter hvert som vi blir kjent med mennesker fra andre kulturer, reduseres skepsisen, og vi erfarer at i det store og hele har vi det meste felles.

Det tar tid å endre holdninger til fremmede. Politikerne kan vedta like rettigheter. Det har de gjort. Men de kan ikke vedta at mennesker skal endre holdninger.

Integrering og likestilling tar tid. Idretten baserer seg på vennskap og fellesskap. Det vokser fram på skolen og i fritiden. Det vil ta lang tid for idretten å avspeile samfunnet bedre enn den gjør i dag.

De bør ikke plage seg selv med rasisme-stempelet.

De kan ikke gjøre annet enn å oppfordre ledere lokalt til å ha en inkluderende holdning og passe på at mennesker med en annen hudfarge eller kulturbakgrunn trives og får utfolde seg.