Magne Lerø: Biskop Veiteberg trekker seg – viser vei for andre

I desember gir Kari Veiteberg seg som biskop i Oslo, melder Klassekampen. Hun ble i 2017 utnevnt til Oslos første kvinnelige biskop og var den første biskopen som ble utnevnt av Kirkerådet, og ikke av Kongen i statsråd.

Syv år får være nok, mener hun. Det er ikke helsa som svikter. Det er heller ikke noen som har bedt henne henge fra seg bispekåpa. Hun sier at hun etter syv år har fått satt noen spor etter seg og fått virkeliggjort en del av de visjonene hun hadde for oppgaven hun tok fatt på.

Hun har på ingen måte tenkt å slutte som prest og leve livets gode dager som førtidspensjonert 63-åring.

Hun begynne som prest i Kirkens Bymisjon. Kari Veiteberg kan bli biskopen som ender opp der hun kom fra – på gata.

Veiteberg som gateprest

Å være gateprest, er det lite pomp og prakt med. For henne en det en dypt meningsfull oppgave. Mesteren selv oppholdt seg mye på gata blant horer, fattige, halvkriminelle, utstøtte og syke.

Veiteberg er også en skarpskodd teolog. Offentligheten vil nok få høre mer fra henne. Hun vil ikke opptre med mindre troverdighet fra gatas posisjon enn fra bispesetet.

Den norske kirkes ledende biskop, preses Olav Fykse Tveit, sier han som kollega gjerne hadde sett at hun fortsatte som biskop.

– Men vi aksepterer hennes beslutning, sier Tveit til Klassekampen.

Selvsagt må han det. Men framfor halvveis å beklage at hun trekker seg, hadde det vært på sin plass med et aldri så lite halleluja.

Det er for mange biskoper med skrantende helse som holder på for lenge. Biskopene tenker at så lenge helsa holder, kan de stå i jobben. Kirken legger ikke til rette for retrettstillinger.

Noen ser på det å bli vigslet til biskop som å gå inn i en livslang oppgave. Slik tenker de om paven i Den katolske kirke. Slik tenkes det også i kongehusene rundt omkring.

Næringslivsledere som eier egen bedrift og de som driver selvstendig virksomhet kan også jobbe til krampa tar dem.

Sluttpakke

Motsatsen til dette er slik det tenkes i næringslivet. I de store selskapene er regelen at konsernsjefen får en sluttpakke lenge før en fyller 70 år. Krevende jobber krever maksimal arbeidsinnsats.

I offentlig sektor sikrer en seg mot at sjefer sitter for lenge og blir for gamle gjennom en utstrakt bruk av åremålsstillinger.

Myndighetene ser gjerne at vi jobber etter at vi fyller 70 år. Det betyr ikke at ledere bør ha rett til å fortsette i den lederstillingen de har like lenge.

Om Kari Veiteberg orker, bør hun kunne få trave gatelangs med sitt evangelium til langt opp i 70-årene.

Ingen organisasjoner holder seg med en så kronglete og omfattende prosess som Den norske kirke når det gjelder utnevning av biskoper. En skulle tro det dreide seg om å gi noen eneveldig makt på livstid. I virkeligheten er biskopene strippet for makt i det stadig mer omseggripende folkestyrte kirkebyråkratiet.

Noen tar til orde for en langt enklere prosess, og at biskoper bør gis en åremålsstilling.

En biskop kunne blitt ansatt for 7 år og fått forlenget åremålet med tre år inntil tre ganger. Har en vært biskop i 16 år, holder det.

Retrettstilling for biskoper

Om en blir utnevnt som 45-åring, vil en ikke være mer enn 61 når en trer av som biskop. Da bør en biskop være sikret en retrettstilling.

De kan ikke alle følge med Veiteberg ut på gata.

Biskopene er blant landets dyktigste prester. Det er ikke vanskelig å sysselsette dem med nye oppgaver etter at de også har sikret seg årevis med erfaring som biskop. Det eneste de skal passe på, er at de ikke løper i beina på biskopen som kommer etter dem.

Om en avgått biskop skal, som Carl I. Hagen etter at han trakk seg som partileder i Fremskrittspartiet, kjenne på at han savner seg selv, må en biskop motstå fristelsen til å melde seg på som kirkeleder. Det løpet er kjørt.