Magne Lerø: En parodi på åpne søkerlister

LEDER. I offentlig sektor er det et krav om at søkerlister til lederstillinger på et visst nivå, skal være offentlige. Det finnes riktignok en bestemmelse om at søkere som har spesielt tungtveiende grunner til å forbli anonyme, kan få bli det. Selv om det ikke føres statistikk over slikt, er det et inntrykk at det dreier seg om rundt 10-20 prosent av søkerne. Til stillinger som toppsjef i kommuner for eksempel, kan det være flere.

Det betyr ikke at offentligheten har det innsyn i prosessen slik loven forutsetter. Dersom den som ansetter vet hvem en vil ha, er det mange måter å få det til på det er mulig å lage en stillingsutlysning som passer som hånd i hanske til den en vil ha.

For å gi inntrykk av at det er en objektiv og profesjonell prosess det legges opp til, er det blitt en regel å taue inn en hodejeger. Det koster fort flere hundre tusen, men de kan reglene godt og vet hvilke grøfter den som ansetter ikke må falle i. En hodejeger sørger for at ingen kan kritisere prosessen. Dialogen mellom den som ansetter og hodejegeren, har ingen innsikt i.

Noen ganger settes det en lang søknadsfrist. Det gir den som skal ansette og hodejeger god tid til å vurdere aktuelle kandidater. Det er ikke slik at ansettelsesprosessen starter først når søknadsfristen er ute. Den starter i det øyeblikket det inngås avtale med en hodejeger.

En annen mulighet for å få tak i den en vil ha, er å lyse ut stillingen på nytt. Da vet de som har søkt at de er mindre aktuelle, mens andre kan ta en telefon å melde sin interesse.

Vi har flere eksempler på at søknad sendes inn når vedkommende i praksis er blitt tilbudt stillingen. Når søkerlisten offentliggjøres, er det i praksis avgjort hvem som blir ansatt.

I noen tilfeller dropper den som skal ansette en toppsjef å be om en søknad. Det skjedde da Nicolai Tangen ble sjef for Oljefondet. Det endte med at daværende sjef i Norges Bank, Øystein Olsen, fikk saftig kritikk. Det tålte han godt. Det var viktigere for ham å få kloa i Tangen. I den verden Tangen kom fra, driver de ikke med søknader.

Konkurransesensitiv informasjon

Hvem som søker en stilling i en bedrift, anses som konkurransesensitiv informasjon. Derfor offentliggjøres ikke søkerlister til stillinger i næringslivet. Frivillige organisasjoner er heller ikke pliktig til å offentliggjøre søkerlister.

Den norske kirke velger å opptre som om de er en del av staten fortsatt. Til stillingen som direktør for Kirkerådet etter Ingrid Vad Nilsen, har 11 søkere meldt seg. Fem av de står åpent fram. En av de som ble ansett som meget aktuell for stillingen, Kjetil Haga, har trukket seg.

En person trakk søknaden før søkerlisten ble offentliggjort. Fem søkere har fått aksept for at deres navn ikke er offentliggjort.

Når halvparten av søkerne er anonyme, blir offentlige søkerlister en parodi. Kirkerådet bør endre praksis og droppe offentliggjøring av søkerlister. Da blir alle behandlet på lik linje. De slipper å miste personer som er interessert i stillingen, men som ikke søker fordi de ikke vil fortelle omverden at de er på vei ut av den stillingen de har. 

Det hadde vært fint om verden hadde vært slik at alle som søker en lederstilling ville stått på en offentlig søkerliste. Slik er ikke verden. Det bør Kirkerådet forholde seg til. Det bør de gjøre i offentlig sektor også. Men her det et langt lerret å bleke. Her er åpenhet en dyd.