Magne Lerø: Et forsvar for den uthengte Ingvild Kjerkol

«To be or not to be. To free or not to free. To crawl or not to crawl. Fuck all those perfect peoples», synger den amerikanske artisten Chip Taylor. Ingvild Kjerkol ligger på samme linje. Hun vil ikke gi seg. Hun vil ikke krype, nekter å gå rundt med et «fuskestempel» i panna. Hun vil kjempe for sitt politiske liv.

I flere måneder har «all the perfect peoples» i akademia, studenter, opposisjonspolitikere, journalister og en flokk kommentatorer jaktet på henne. De har vært mer eller mindre sikre på at hun har fusket. Ingvild Kjerkol har ikke kunnet forhindre at hun har gitt den akademiske fuskingen et ansikt.

Da tekstlikheten i masteroppgaven hennes ble kjent, sto hun fram på Dagsrevyen og benektet at hun hadde fusket. Hun forklarte at de hadde brukt samme metode som andre, men at de hadde drevet egen forskning, trukket og publisert egne konklusjoner.

Før helgen var det de som mente at hun med dette også løy for det norske folk siden Nord Universitet har ombestemt seg og konkludert med 46% tekstlikhet og at plagiatet er gjort med forsett.

Når to studenter får B på masteroppgaven og kan emnet de har skrevet om så godt, at de rykker opp til A etter muntlig, har de all grunn til å tro at det ikke er noe galt med oppgaven deres. Sensorene var klar over at det var en god del tekstlikhet, men det ble ikke lagt vekt på det siden dette ikke er bærende elementer i oppgaven.

Sensor brukte hodet og skjønn. De mente Ingvild Kjerkol og hennes medstudent kunne sine saker og fortjente beste karakter på sin masteroppgave.

Slik er det ikke lenger i akademia. Tellekantregimet er innført. Det er som i Nav. Gjør du en feil med innsending av et skjema, kan det få skjebnesvangre konsekvenser.

Regjeringen har intensivert kampen mot fusking. De vil ha strenge regler. Det er ikke en gang tillatt å bruke det en selv har skrevet tidligere uten å oppgi kilde korrekt. Dette er så viktig for regjeringen at de har sendt en sak fram til høyesterett.

Så rammet reglene for plagiat og fusk en av deres egne som hevder hun er uskyldig.

Mediene har bragt en rekke historier om studenter som har fått oppgaver underkjent for det som framstår som bagatellmessige feil, i alle fall for de som ikke har tilholdssted i akademia. Slik sett er det forståelig at det ropes høyt om at Kjerkol skal bedømmes minst like strengt som andre.

Nord Universitet har i siste omgang vært så strenge som de kan være for ikke å gi ny næring til kritikere som hevder de ikke holder akademiske mål.

Kjerkol med A

De vi ikke har hørt fra er sensorene som for tre år siden ga Ingvild Kjerkol A på oppgaven. Om de står fram, om de får lov til det, må de være forberedt på å bli sablet ned av de mange med akademisk grad som er på banen i denne saken.

Ingvild Kjekol vil ikke ha på seg at hun er en som fusker. Hun hevder oppgaven er levert i god tro. Det er forståelig. Hun har hatt en veileder og universitetet har regler for bruk av kilder i masteroppgave. Å oppgi kilder og omskrive tekst fra andre, burde ikke være vanskelig. Hun legger vekt på at oppgaven deres er basert på egen forskning.

Hun sier hun må forholder seg Universitetets konklusjon, men innrømmer ikke skyld eller regelbrudd.

Det er mulig Kjerkol er så sta og steil at hun har mistet evnen til å innrømme egne feil, at hun er blind for det alle andre ser. Men hun har de første sensorene på sin side.

Gerd Liv Valla nektet å innrømme at hun hadde brutt arbeidsmiljøloven i sin relasjon til Ingunn Yssen. Hun nektet å krype. Ingvild Kjerkol vil heller ikke legge seg flat. Hun vil ikke ha på seg at hun er en politiker med tvilsom moral.

Kjerkol hadde ventet at Jonas Gahr Støre ville tro henne når hun sier at hun ikke har jukset. Men Støre er moralen, systemet og opinionens mann. Han har felt en dom over Kjerkol på moralske premisser. På pressekonferansen fredag la han vekt på at Kjerkols plagiat hadde skjedd med overlegg. Det var bevisst. Dermed plasseres hun i samme gruppe som de som i gamle dager ba om å få gå på do under prøven for å sjekke fuskelappen de hadde i trusa.

Støre kunne gitt henne tillit

Støre kunne vist til at han tror på Kjerkol, sagt at han kan leve med en feil hun har begått før hun ble statsråd og vist til at hun gjør en utmerket jobb som helseminister.

Støre sa at Kjerkol måtte gå av fordi det ville bli svært vanskelig for henne å fungere som helseminister. Det er hun uenig i, med god grunn. Da Ola Borten Moe la fram sine planer for akademia, ble han møtt med kraftfulle protester. Studenter og representanter for akademia sa de ikke hadde tillit til ham.

At en eller annen i helsesektoren, som kanskje stemmer borgerlig, mener Kjerkol burde gå av, spiller ingen rolle. Det er politikken, ikke personen som teller for sektoren.

Støre gjorde det klart da plagiatet ble kjent at Kjerkol skulle behandles på lik linje med andre studenter. Det er hun blitt. Hun har fått underkjent oppgaven sin. Det har fint lite med statsrådsjobben hun har fått i ettertid å gjøre.

I Dagens Næringsliv er de til vanlig som glefsende gjedder etter Jonas Gahr Støre. Men i lørdagsavisen konkluderte en av moralens voktere og yppersteprest i kommentariatet, politisk redaktør Fridthjof Jacobsen, med at Støre fredag viste seg på sitt beste.

Einar Gerhardsen skyter

Her var det som Knut Johannessen sa: To indre og vekk me`n eller som historikeren Jens Arup Seip sa en gang: «Einar Gerhardsen er en mann som kan skyte når noen må dø».

Fredag fikk Støre vist at han hører til klassen av effektive ledere som skjærer igjennom når det trengs. Han er sjefen. Han treffer sine avgjørelser uten dialog. Det må også trøndere innrette seg etter.

«En myndig, alvorlig og mektig Støre virker nå som partiets siste håp for valget neste år», skriver Jacobsen. Det motsatte kan like godt skje, at Støre ikke får partiet med seg når han vil vise seg som beslutningssterk.

I helgen er Ingvild Kjerhol blitt kritisert for å ikke være ydmyk og ta inn over seg dommen fra Nord Universitet. Hun burde forstått at hun ikke kunne fortsette som statsråd. På lederplass i Klassekampen i dag brukes uttrykket «blottet for politisk folkeskikk».

Ingvild Kjerkol er i sin fulle rett til å holde fast på sitt syn. Hun er ikke forpliktet til å krype for pressen. Da Sylvi Listhaug trakk seg som statsråd, hevdet hun at Stortinget oppførte seg som om de var i en barnehage.

Ingvild Kjerkol er mer moderat. Slik hun ser det, preges mediene av en moralisme hun ikke godtar. Hun fastholder sitt eget syn på virkeligheten og nekter å bøye seg for «all those perfect peoples» som hun mener Jonas Gahr Støre har lyttet til.