Magne Lerø: Et perspektiv på tiltakstørke

LEDER. Perspektivmeldingen som regjeringen la fram for snart to uker siden, er en analyse og faglig begrunnet framskrivning av samfunnsutviklingen de neste 20, 30, 40 årene. Meldingen er ikke et politiske program, men den som vil se, trenger ikke være i tvil om hva politikerne bør foreta seg.

Det er glupingene i Finansdepartementet som utarbeider meldingen. Finansministeren slutter seg til. Trygve Slagsvold Vedum leser ikke korrektur eller ber de justere sine vurderinger ut fra hva han tror vil skje. Hva fagfolk tror om utviklingen, er ikke kontroversielt. Det er det bare å ta inn over seg, både på rødgrønn og blå side.

Politikerne synes ikke det er stas med Perspektivmeldingen. Den minner dem først og fremst på at det er fryktelig mye omstridt og vanskelig de må ta tak i. Ikke nødvendigvis nå. Det meste her i verden kan skyves på. Det gjør gjerne politikerne dersom det blir bråk og de kan tape velgere på det.

Klimapolitikken er et eksempel på det. I Perspektivmeldingen beskrives utviklingen både nasjonalt og internasjonalt. Det varsles ikke noen ny politikk. Det sannsynliggjøres heller ikke at vi er i ferd med å nå utslippsmålet for 2030. De legger vedtatte mål til grunn. Mål er politikerne drivende gode på. Det er på tiltakssiden de svikter.

Perspektivmeldingen seg ut til å leve sitt eget liv. Regjeringen har mulighet for bygge en bro mellom framtidsperspektiver og aktuell politikk når de om sju uker legger fram forslaget til statsbudsjett for 2025. Det vil i det minste måtte betyr tiltak som viser hvilken retning de vil styre arbeidskraften i og hvor vi må klare oss med bruk av mindre arbeidskraft framover.

Også organisasjoner, bedrifter og interessegrupper blar i eller leser Perspektivmeldingen. Men de trenger i alle fall ikke ta hensyn til det som står der.

Utdanningsforbundet lar ikke meldingen få konsekvenser for hvilke krav og tiltak de bringer til torgs.

Utdanningsforbundets leder, Geir Røsvoll, sier til Klassekampen at han er enig med Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) om at økt bemanning i barnehagen bør bli den neste store velferdsreformen. Han mener politikerne ikke forstår alvoret med lav bemanning i barnehagene.

I barnehagene skal det være minst én ansatt per tre barn når barna er under tre år og minst én ansatt per seks barn når de er eldre enn tre år. Det skal være minst én pedagogisk leder per sju barn under tre år og én per fjorten barn når de er eldre.

For å innfri disse kravene mangler vi 2-600 årsverk. Dette fører til at det blir mindre attraktivt å jobbe i barnehager, at de ansatte blir stresset og ikke får tid til planlegging og at sykefraværet blir høyt. Med for lav bemanning får heller ikke barna den omsorg og læring de trenger.

Utdanningsforbundet har beregnet at det trengs 5,4 milliarder kroner for å styrke sektoren til et akseptabelt nivå.

I Perspektivmeldingen slås det fast at vi får en radikal økning i kostnadene som følge av at antallet eldre øker og at vi vil mangle betydelig med arbeidskraft. Bare innen helse- og omsorgssektoren vil vi trenger 180.000 flere ansatte enn i dag for å opprettholde dagens tjenestetilbud.

Forbundet kan spare seg for å peke på at det trengs 5,4 milliarder for å sikre en akseptabel bemanning. Det er helse, eldre og forsvar som skal prioriteres. Og skulle det bli noe til overs, vil politikerne heller øke bevilgningene til skole enn til barnehager.

Når det ikke er mulig å fylle de stillingene vi har, hjelper det ikke å opprette flere stillinger.

Det er for få som utdanner seg for å jobbe i barnehagene. Redningen er ansatte som ikke har formelle kvalifikasjoner til å jobbe i barnehagen. Slik vil det bli framover. Barnehagene bidrar til å sikre full sysselsetting. Det er da noe.