Magne Lerø: EU-eliten skjelver i dressbuksene

LEDER. 

Det var et gedigent nederlag for EU da Storbritannia bestemte seg for å forlate EU. Men ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe. Storbritannia hadde i årevis motsatt seg en utvikling der medlemsstatene skulle flytte mer makt over til Brussel.

Storbritannia var for EU, men mot unionsvisjonen. De ville ikke ha et «Europas forente stater».

Da Storbritannia var ute, sto Frankrike og Tyskland, lokomotivene i EU, friere til å øke integrasjonsprosessen i EU. Uten Storbritannia kunne EU ta større skritt mot en sterkere union.

Sterkere samkjøring

Koronapandemien bidro også i samme retning. Det samme gjorde Kinas økende makt. Og under Donald Trump forsto EU-lederne at de ikke som tidligere kunne stole på USA. EU har innsett at det er nødvendig å stå fram som en sterkere økonomisk enhet blant annet for å demme opp for USAs proteksjonistiske politikk.

De amerikanske IT-selskapenes dominerende makt, førte også til at EU tok grep for å holde disse selskapene i sjakk.

EU samlet seg også om en rekke sanksjoner mot Russland. Samarbeidet i Nato ble styrket. EU og Nato sto sammen om forsvar av demokratiet og en internasjonal rettsorden basert på menneskerettighetene og folkeretten.

Det som har skjedd i år, er at befolkningen i EU-landene i økende grad har vendt tommelen ned for den politikken EU har ført. Det er misnøye med den store innvandringen og den manglende integreringen, at det brukes for mye penger på krigen i Ukraina, at velferdsordninger smuldrer opp, arbeidsledigheten øker, prisene stiger, flere ender i fattigdom og folk flest sliter økonomisk.

Ursula van der Leuen fortsatt

Det kommer først og fremst til uttrykk ved at nasjonalistiske høyrepartier har stor framgang. Det skjedde ved valget til EU-parlamentet i juni. De etablerte sentrumsorienterte partiene beholder riktignok kontrollen, ikke minst over EU-kommisjonen med Ursula van der Leuen i front. Hun er ennå ikke formelt utnevnt til leder for en ny periode. Men det går i den retning. Hvor sterk innflytelse høyresiden vil få, vil vise seg.

Geert Wilders ble valgvinner i Nederland. I Italia er Georgia Meloni statsminister. I Frankrike har Emmanuele Macron tapt sin ledende posisjon, selv om han vil være president i enda to år. Han må belage seg på å bli feid ut av Élysée palasset av Marine Le Pen. Det er tvilsomt om de andre partiene vil makte å samle seg om en kandidat som kan hamle opp med henne.

De høyrepopulistiske lederne vil ikke avvikle EU eller melde sitt land ut av EU. De vil endre EU, og de vil gi nasjonalstatene større makt. De mener mye av det samme som Storbritannia har ment i alle år.

Macron mener det er fare for borgerkrig om Le Pen og hennes flokk vinner fram. Han antyder at det kan bli aktuelt å sende franske soldater til Ukraina. Macon taler stort sett for døve ører for tiden.

Når Macron svekkes, svekkes også EU. Sammen med Tysklands forbundskansler, Olaf Scholz, har han vært EUs ledende statsleder etter at Angela Merkel trakk seg. Olaf Scholz står også svakt på hjemmebane.

Tyskland er en skygge av hva de en gang var. Veksten i tysk økonomi er fordunstet, ikke minst på grunn av de høye energiprisene. Det er i det hele tatt stagnasjon og tilbakegang som preger EU, ikke framgang.

Verdifellesskapet rakner

EU prater som om de fortsatt er verdens ledende sivilisasjon. I virkeligheten er også Europas verdifellesskap i ferd med å rakne- som i USA.

EU-kommisjonen må ta hensyn til høyresidens framgang. Ursula van der Leuen må innstille seg på at Meloni og Le Pen blir sentrale politikere som skal stake ut veien for EU.

Sverigedemokratene kunne ikke holdes utenfor i Sverige. Høyrekreftene kan ikke holdes utenfor i frykt for hva de kan finne på. De må integreres i demokratiets maktutøvelse.

EU har vist at de er i stand til å korrigere kursen. De voldsomme protestene fra bøndene har fått de til å fire på grønne krav til landbruket. De må bedre folks økonomi om de skal ha håp om å få folk med på økte CO2-avgifter. De må føre en strammere innvandringspolitikk, og de kan ikke bruke like mange milliarder som i dag på krigen i Ukraina.  Jens Stoltenberg får ikke gjennomslag for sine planer om at Nato, les EU-landene, skal forplikte seg til å støtte Ukraina på dagens nivå i fem år.

EU må styre markedskreftene. De må gi medlemsstatene større muligheter til å føre en politikk det demokratiske flertallet i et land har mest tro på. Demokratiet må styrkes ved at de fire friheter ikke blir en jernlov som det ikke kan gjøres unntak fra om det påviselig skader et medlemsland.

Alternativet for EU-ledelsen er å skremme med konsekvensene av høyresidens framgang. Det vil bære galt av sted. Historien har lært oss at vi bevarer demokratiet ved å gi folk opplevelsen av å ha reell innflytelse og sikre befolkningen gode levevilkår. I praksis betyr det å holde markedskreftene i sjakk, skattlegge rikfolk betydelig og sikre velferdsordninger.