Magne Lerø: Israel dytter Norge av meglerstolen

LEDER.  «Eide lar seg ikke skremme av Israel» er tittelen i Klassekampen lørdag. Slik kan altså verden se ut fra Norge. Israel har da ingen planer om å opptre som skremsel for Norge. Det som skjer, er at Israel ikke vil ha noe med oss å gjøre. De vil ikke bruke tid på oss, fordi de ikke har tillit til regjeringen.

Det var torsdag i forrige uke Norge fikk beskjed om at Israel vil nekte norske diplomater å arbeide i Palestina. De vil heller ikke at Norge skal ha noen rolle i konflikten med palestinerne. Israel bestemmer. Det er lite Norge kan foreta seg ut over å kritisere.

Statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Bart Eide har begge betegnet beskjeden fra Israel som ekstrem. De hevder det vil gjøre Israel enda mer isolert i det internasjonale samfunnet.

Eide ikke skremt

Barth Eide vil ikke la seg skremme, sa han fredag. I helgen sa han til NRK at han trodde Israel er stresset over at vi har fått massiv støtte både fra USA, EU, Storbritannia og Tyskland.

Stressnivået i den israelske regjeringen har nok ikke økt på grunn av reaksjonene de har fått på å stenge Norge ute. De har for mye annet å bekymre seg over.

Norge har spilt en viktig rolle i Midtøsten-konflikten både før og etter Oslo-avtalen som ble inngått for 31 år siden. Nå har Israel tatt oss av banen. Norge har mistet den posisjonen vi har hatt i årevis. Vi vil ikke ha noen rolle å spille i det videre arbeidet for å få til en tostatsløsning.

Norge vil gjerne framstå som en fredsnasjon som kan spille en meglerrolle i konflikter. Siden vi ikke er medlem av EU, kan det gi oss et visst handlingsrom. Men slik verden utvikler seg, får et lite land som Norge færre muligheter på den storpolitiske arena.

Det er kun USA som kan presse fram løsninger i Midtøsten. Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide vil selvsagt med jevne mellomrom uttale seg, men det blir med ordene. Vi er ikke i posisjon til å megle eller drive diplomati. Norsk Midtøsten-politikk må legge seg på lavgir.

Begrunnelsen for å anerkjenne Palestina som stat for noen måneder siden var at regjeringen hevdet dette var et bidrag som kunne styrke arbeidet for å få til en tostatsløsning. Det fikk det motsatte resultat.

Nektet diplomatstatus

Israels vedtak om å nekte Norge diplomatstatus kommer som en overraskelse. Det er grunn til å stille spørsmål med om regjeringen gjorde en god nok vurdering av konsekvensene av å anerkjenne Palestina som stat. Støre og Barth Eide var selvsagt klar over at Israel ville reagere sterkt, men de hadde ikke sette for seg at Israel ville bryte samarbeidet med Norge fullstendig.

Det må ha vært innenrikspolitiske vurderinger som fikk regjeringen til å anerkjenne Palestina. SV og Rødt presset på for en anerkjennelse. Espen Barth Eide forklarte gang på gang at Norge ville anerkjenne når tidspunktet var riktig. Han ville vente til flere toneangivende EU-land var klare for å anerkjenne. Så gjør regjeringen helomvending.

Å vente med anerkjennelse til tiden var inne var en vanskelig posisjon å forsvare i møte med opinionen, der stadig flere fordømte Israels krig mot Gaza. SV og Rødt kunne vinne velgere på å gå betydelig lenger enn regjeringen ville gå.

Regjeringen forregnet seg. Framover vil Støre og Barth Eide utsettes for press om å foreta seg mer for å ramme Israel. I Klassekampen i dag krever AUF at regjeringen må behandle Israel på lik linje med Russland. Det betyr kraftfulle sanksjoner og at Oljefondet trekker seg ut av alle selskaper med tilknytning til Israel. SV og Rødt er av samme oppfatning.

Sanksjoner uten resultat

Espen Barth Eide har sagt at regjeringen vil svare på Israels utestengelse av Norge. Svarer han med diplomatiske tiltak, svekkes relasjonen til Israel enda mer.

Barth Eide har gjentatte ganger sagt at det ikke har noen betydning om et land alene innfører sanksjoner. Om Norge skulle innføre full handelsboikott av Israel, vil Israel kunne få kjøpt det de trenger fra andre land, mens norske bedrifter vil miste omsetning. Sanksjoner ender fort opp med å bli mer straff til oss selv.

Om oljefondet selger en del aksjer i selskaper med en tilknytning til Israel, har det liten betydning.

Vi kan selvsagt bedrive symbolpolitikk rettet inn mot egne velgergrupper. Det er bedre å erkjenne at det er mye i verden vi ikke får gjort noe med.