Magne Lerø: Klargjør sparekniven for livssynssamfunn

Den norske kirke får 2,66 milliarder fra staten neste år. I år har de 2,57 milliarder til disposisjon. Andre tros- og livssynssamfunn får en økning fra 1,13 milliarder til 1,25 milliarder kroner. Det er det ingen grunn til å klage på. Den norske kirke må imidlertid kutte i antall stillinger, for pensjonskostnadene har økt med rundt 100 millioner kroner. Det vil ikke staten kompensere for.

Tros- og livssynsamfunnene utenom Den norske kirke blir feitere av støtte år for år. Stortinget har nemlig bestemt at alle skal ha samme støtte per medlem. Utgangspunktet er støtten kommuner og staten gir til Den norske kirke og som deles på antall medlemmer. Når medlemstallet i folkekirken synker og for år, betyr det at støtten per medlem øker.

For vel 20 år siden ble utgjorde bevilgningen rundt 600 kroner til hvert medlem. Den lå på 1100 kroner i 2021. Nå er den på 1496 kroner.

Slik kan det ikke fortsette. Ordningen er ikke bærekraftig, skrev Tage Pettersen (H) i Vårt Land i vår. De mener alvor i Høyre. Endringer i dagens ordning for støtte til tros- og livssynssamfunn vil komme inn i Høyres program for neste periode.

Tro uten støtte

Det er i første rekke Nikolai Astrup som har frontet saken for Høyre. Han hører til mindretallet i partiet som hevder at de må være «mulig å tro uten statsstøtte». I modifisert utgave betyr det en frivillig kirkeskatt som staten kan tilby seg å kreve inn.

I 2010 var støtten til andre tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke 150 millioner kroner. I dag får de 1,1 milliarder kroner.

Det er ingen vinnersak for regjeringen å forsvare dagens ordning. Det innså livssynsminister Kjersti Toppe raskt. For seks uker siden varslet hun at det skal nedsettes et utvalg for å vurdere dagens ordning og legge fram forslag til forbedringer.

Hun gjorde det imidlertid klart at dette ikke skal være et «spare penger-utvalg.» De skal også legge til grunn prinsippet i Grunnloven om likebehandling av tros- og livssynssamfunn. Det betyr at om det ikke skal være lik støtte per medlem, må forskjeller begrunnes og dokumenteres.

De har ulike modeller for støtte til tros- og livssynssamfunn i de nordiske landene. Ingen har den mest radikale løsningen. Det er å avvikle all støtte, og la tros- og livssynssamfunnene kreve inn en medlemskontingent som de selv fastsetter. Et alternativ er at staten krever inn en tros- og livssynsavgift sammen med betalingen av skatten. Det er langt rimeligere enn om tros- og livssynssamfunnene skal gjøre jobben selv. Det skaper imidlertid en avhengighet av staten.

Kirkeskatt

Hvis først staten skal kreve inn en «kirkeskatt», er det naturlig at de som ikke er medlem av et tros- eller kirke samfunn slipper å betale. I Den norske kike er de imot en slik ordning fordi de frykter det vil føre til at mange vil melde seg ut av folkekirken.

Et argument for at staten bør kreve inn en lik tros- og livssynsavgift for alle, er at staten må dekke en rekke kostander på livssynsfeltet. Staten må for eksempel sørge for livssynsnøytrale sermonirom og gravplasser.

I dag får Den norske kirke støtte både fra staten og kommunene. De øvrige tros -og livssynssamfunnene får alle støtte fra staten. Staten har tidligere signalisert at de kan ta over kommunenes ansvar for bevilgninger til folkekirken. Flertallet i Den norske kirke ønsker ikke det. De vil beholde nærkontakten med kommunene. De må være forberedt på at Stortinget skjærer igjennom når de vedtar en ny finansieringsordning der prinsippet om likhet skal være basis og eventuelt behov for økte bevilgninger skal dokumenteres. Da må det være en instans, staten, som står for bevilgningene.

Hvis kommunenes finansiering av folkekirken faller bort, kan dagens organisering basert på en statsfinansiert del og en kommunedel skrotes. Det betyr avvikling av rundt 350 fellesråd som i dag har arbeidsgiveransvaret for ansatte som kommunen lønner, mens bispedømmerådet har ansvaret for prestene, som i hovedsak finansieres av staten. En enklere organisering betyr titalls millioner spart.

I tiden framover trenger heller ikke folkekirken 1100 sogn eller menigheter og 1600 kirkebygg. Flere menigheter kan slås sammen, og en del kirkebygg kan overlates til andre.

Når prinsippet om lik bevilgning per medlem skal ligger fast, kan det i praksis gis ekstra støtte til Den norske kirke fordi de har fått tildelt oppgaven å drive på landsbasis. Jens A. Bjelland, direktør for KA, arbeidsgiverorganisasjonen i Den norske kirke, peker i et innlegg i Vårt Land på at utgifter til kirken i en sentral østlandskommune ligger på 800 til 1000 kroner per innbygger, mens det koster 2100 koner i en distriktskommune på Vestlandet.

Dagen modell med å knytte støtten opp til medlemsutviklingen i folkekirken, har vært en gullgruve for Human Etisk Forbund og andre trossamfunn. De kan leve godt i 2025 og 2026. I 2027 må de være forberedt på en omgang med sparekniven.