Magne Lerø: Klimamål består- klimapolitikk forgår

Det snakkes mye om det grønne skiftet, og det skjer mye på feltet. Det går i riktig retning, men med museskritt.

Det plager ikke folk nevneverdig. Velgerne er ikke like opptatt av klimaspørsmål som tidligere. MDG har falt under sperregrensen. Det holdes ikke like mange flammende «grønne» innlegg på partienes landsmøter som tidligere.

Miljøorganisasjonenes dom over regjeringens forslag til statsbudsjett er knusende. SV-leder Kirsti Bergstø har mandag kalt inn Framtiden i våre hender, Greenpeace, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom, Spire, Sabima, Zero, Forum for Utvikling og Miljø, Regnskogfondet, WWF og Besteforeldrenes Klimaaksjon til et møte for å høre hva de mener. Det vet hun egentlig. Bergstø satser på å få gode innspill til hva som kan gjøres for at statsbudsjettet skal bli til å leve med. Hun må også forsøke å få aktivistene til å forstå at SV må inngå smertefulle kompromisser for å sikre flertall for regjeringens statsbudsjett.

Miljøorganisasjonene har gjerne et ideelt utgangspunkt. Det har SV sans for, og deres program har også et ideelt preg over seg. Det hjelper ikke SV mye de kommende ukene. Da må de stige inn i realitetens verden. Spørsmålet er hva de kan oppnå i forhandlinger med Ap og SV. De pleier å nå fram med noe på klimaområdet. Men denne gangen blir det umulig for SV å ta ordet «godt klimabudsjett» i sin munn selv om de får noen små seire i forhandlingene.

Ingen stusselig hånd

Under partilederdebatten under Arendalsuka i fjor, var Jonas Gahr Støre den eneste som rakk opp hånden da de fikk spørsmålet om de trodde klimamålene for 2030 ville bli nådd. Da programlederen mente dette var stusselig, protesterte Støre med å si at «hans hånd ikke var stusselig». Underforstått: Jeg er da statsminister.

Større har holdt sine statsråder fast knyttet til dette målet. Det er forståelig. Det står i Hurdalsplattformen at målet er å kutte egne utslipp med 55 prosent innen 2030 sammenliknet med 1990.

Det er ikke noe å si på denne regjeringens evne til å sette ambisiøse mål. Å komme i mål er noe annet. I årets statsbudsjett sier regjeringen mer eller mindre rett ut at de ikke vil nå målet for 2030.

Støre er spissfindighetenes mester. Han presiserer at målet om kutt innen 2030 står fast og understreker at han tror det kan nås. Det som står i forslaget til statsbudsjett betyr at regjeringen ikke kan utelukke at vi må kjøpe kvoter og på den måten betale for at andre land skal kutte utslipp.

Skaden har skjedd

Støre får si hva han vil. Den oppfatning som nå har etablert seg, er at regjeringen har gitt opp å nå klimamålet. Skaden har skjedd.

Målet har aldri vært realistisk. Det er like greit at vi nedskalerer retorikken og setter i fokus hva vi kan foreta oss for å få ned klimautslippene.

For et søkkrikt land som Norge, er det ingen ulykke om vi ikke når målet om 55 reduksjon i nasjonale klimautslipp innen 2030. Vi har penger nok til å betale for klimatiltak i andre land. Vi kan hente det som trengs ut av oljefondet uten at det virker inflasjonsdrivende.

Det er selvsagt pinlig for Norge at vi ikke klarer målet. Hvor pinlig det blir, vil avhenge hva andre land i EU får til. Også i EU går det tregere med å få ned utslippene. Vi kan dessuten unnskylde oss med at vi tross alt produserer olje og gass til Europa – og det må nødvendigvis gi en god del utslipp.

Det avgjørende er at Norge innfrir de forpliktelser Parisavtalen pålegger oss. Om vi kutter i egne utslipp eller betale for tiltak som gir redusert utslipp i andre land, er det samme i et globalt perspektiv. Norge holder seg ikke med egne klimagasser. Det er det globale utslippet som må ned.

Regjeringen har et mål om å elektrifisere sokkelen. Det er ikke mer enn et mål som inntil videre består. Vi får se hvor lenge det blir stående.

Kvotekjøp som løsning

SV synes det er uansvarlig å satse på kvotekjøp. Men de har ikke en politikk som fører til målet. Vi får se om SV går inn for å øke prisen på bensin og diesel markant og gjøre det betraktelig dyrere å eie en bil som går på fossilt brensel.

SV kan gå inn for en større økning i CO2-avgiftene og at statens kompensjon skal reduseres. Det betyr at noen bedrifter ikke vil klare seg – tapte arbeidsplasser, med andre ord.

SV ivrer for at folk flest skal få bedre råd. Det betyr flere hytter, lengre feriereiser og økt forbruk som vil bety en økning i utslipp av klimagasser.

SV må bestemme seg om det er kutt i klimagassene eller mer penger til folk flest de vil prioritere i forhandlingene om statsbudsjettet.

SV har også en mulighet for å sette tennene i regjeringen for at de foreslår å kutte over 400 millioner kroner i frivillig skogvern, 112 millioner mindre settes av til «klimasats» og 35 millioner mindre til «natursats»- ordningen.

Regjeringen foreslår også å bevilge 1,2 milliarder kroner for å få ned utslippene fra store lastebiler, 500 millioner til ytterligere utslippskutt i norsk økonomi gjennom Enova og å styrke satsingen på hurtigbåter uten utslipp med 200 millioner kroner. SV kan gå inn for å øke disse bevilgningene.

Matsvinn er en viktig kilde til klimagassutslipp. Regjeringen vil legge fram en matkastelov i 2025. Det klimatiltaket er alle for.

Det er ikke nok til at Sveinung Rotevatn (V) trekker tilbake påstanden: «Denne regjeringen er nok norgeshistoriens verste på klima.» Det kan være han vil holde fast på påstanden selv etter at SV har fått gjennomslag for det de vil kalle «avgjørende forbedringer» som gjør at de stemme for regjeringens budsjettforslag.