Magne Lerø: Kunnskapskrisen – skapt av feilslått politikk

­Pisa-undersøkelsen viser at norske elever aldri har prestert dårligere i gjennomsnitt i matematikk. I lesing og naturfag ligger vi på samme lave nivå som i 2006, og i perioden fra 2018 til 2022 har andelen lavtpresterende elever økt fra 19 til 31 prosent i matematikk, fra 21 til 28 prosent i naturfag og fra 19 til 27 prosent i naturfag.

Det er nå 41 prosent av norske elever som må betegnes som lavtpresterende i ett eller flere fag.

Norsk skole står til stryk med andre ord, i alle fall om vi legger til grunn at målet for skolen er å gi elever grunnleggende ferdigheter i basisfagene.

Det er Høyre som har hatt hovedansvaret for skolepolitikken i åtte år fram til 2021. Høyres satsing på et kompetanseløft for lærerne ser ikke ut til å gi resultater. Jan Tore Sanner (H) kjører videre i samme spor. Han kritiserer regjeringen for å ha fjernet kravet om fire i matematikk for å komme inn på lærerutdanningen. Som om det har noe med kunnskapskrisen i skolen å gjøre.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) har fått en skolekrise i fanget.

– Årsakene til nedgangen ligger trolig både i og utenfor skolen. Derfor kan ikke lærerne snu denne utviklingen alene. Nå trenger vi en bred mobilisering rundt skolen og et krafttak for at elevene våre skal lære mer, sier hun.

Hun vil i dag ha møte med organisasjonene i skolen.

Det lover godt at Nordtun vil gå bredt ut. Faren er at politikerne ikke klarer å samle seg om løsninger som er radikale nok. Det er krevende for politikerne å erkjenne at de mislykkes med det de forsøker å få til.

Politikerne ønsker at flere skal ta lærerutdanning. 44 prosent av studieplassene for lærere står tomme. Grunnen er at læreryrket ikke frister. Det er mange unge som kan tenke seg å undervise, men ikke i dagens skole.

På seks år er det meldt inn 23.292 volds- og trusselhendelser mot lærere i Oslo. Det er nesten like ille i noen andre byer.

Lærerorganisasjonene var fornøyd da Kari Nessa Nordtun for noen uker siden meldte at en må ha fullført lærerutdanning for å få fast ansettelse i skolen.

Det fører knapt til noe mer enn at vi får flere midlertidige ansatte lærere. Alt i dag har 18 prosent av lærerne ikke gjennomført lærerutdanningen.

Lærerkrise på vei

En alvorlig lærerkrise er på vei. I årene framover vil det være flere som går ut av læreryrket enn som kommer inn i det.

En av grunnene til at lærere opplever mindre mening i yrket, er at de ikke lenger har tid til å jobbe godt med elevene. I stedet blir mer og mer av hverdagen spist opp av rapportering og testing.

I 2018 fikk KrF presset igjennom en lærenorm som ga 2.500 flere lærere i barne- og ungdomsskolen. Det har gitt flere lærere i mange skoler, men flere ufaglærte i andre.

Politikerne har altså forsøkt på litt av hvert, men det ser ikke ut til å ha hjulpet.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun varsler kamp mot mobiler i skolen og internettbasert undervisning. Hun vil ha mer lesing i bøker og skriving med hånd. Det er bare å kjøre på. Det finnes forskningsmessig belegg for at papir fremmer læring mer enn skjermbruk.

Det blir kamp om arbeidskraften framover. Denne kampen ligger skolen an til å tape. Løsningen er ikke å satse på flere med mastergrad. Det hadde vært bedre om det ble satset mer på en ettårig utdanning som skoleassistent. Skolen trenger flere voksne som kan bidra til et godt arbeidsmiljø og et godt læringsmiljø, også i klasser med flere problemelever.

Alle ansatte i skolen trenger ikke ha en mastergrad.

Kari Nessa Nordtun peker på at problemene er både i og utenfor skolen og at lærerne ikke kan snu denne utviklingen alene. Det er avgjørende at lærerne ikke får skylda for dårlige resultater.

Lærernes ansvar

Samtidig er det viktig å peke på at om noen skal kunne snu utviklingen, så er det lærerne. Men da må de få muligheten til det.

Stortinget har vedtatt lover som i praksis fører til at lærere ikke våger å røre elevene. Unntaket er om en elev skader seg selv eller andre. Regjeringen vil endre loven slik at lærere gis større muligheter for å gripe inn fysisk for å hindre elever å utøve vold. Det er da noe.

Det andre problemet er Opplæringslovens paragraf 9A der det heter at «skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold, diskriminering og trakassering». Utgangspunktet er elevens subjektive opplevelse. Elever kjenner sine rettigheter. De bruker det mot lærere og skolens ledelse.

Lærere sier de trekker seg unna. De vil ikke risikere at det opprettes en sak mot dem som kan bli sendt videre til Statsforvalteren.

Politikerne må gjøre endringer i skoleloven som gjør at lærere kan stå fram for elevene med autoritet. Lærere må bli sjefer i klasserommet. De må kunne sende elever ut av klasserommet og gi beskjed til foreldrene om det.

Å redusere læreren til en undervisningssekretær for elever og foreldre fungerer ikke. Det er for få som vil ha en slik jobb.

For mye rapportering

Retten til utdanning må formuleres på en måte som gjør at lærere ikke må bruke så mye tid på dokumentasjon. Lærere sier de bruker alt for mye tid på det.

Politikerne snakker om at de vil heve statusen på læreryrket. Det må skje på bekostning av foreldres og elevers rettighetstenkning. Elever skal lære seg å rette seg etter det de får beskjed om av læreren, ikke møte lærerens pålegg med «det har du ikke rett til».

Om elever i liten grad har foreldre som har lagt vekt på lydighet og å innordne seg andre, får de lære det på skolen.

Det hjelper ikke å utvide lærerutdanningen og gi lærere økt kompetanse. Da blir det enda mer meningsløst ikke å ha den autoriteten som skal til for å få skapt levelige undervisningssituasjoner. For dyktige lærere med høy kompetanse blir det fristende å ta seg jobb utenfor skolen slik tilstanden er for tiden.

Nøkkelen til en bedre skole, er å gi større fullmakter til lærerne. Så lenge vi ikke skal ha problemelever på spesialskoler, må vi ha assistenter som kan ha tilsyn med dem på skolen. Her må vi også mobilisere flere pensjonister.