Magne Lerø: Offermaktens grep om Misjonssambandet

LEDER. Misjonssambandet er ikke til å kjenne igjen. I årtider har misjonsorganisasjonen vært preget av enighet utad, lojalitet mot ledelsen og med stor evne til å holde konflikter og uenighet internt. Det har vært enige om at misjonen ikke er tjent med å eksponere indre splid og spenninger utad.

De siste fem årene har Misjonssambandet havnet i den motsatte ytterligheten. Interne stridigheter brettet ut i et hundretalls avisartikler. Det endte med at ledelsen tapte maktkampen.

Det som skjer, kan ikke forklares med at uenighet til slutt koker over når det legges lokk på. Forklaringen er heller ikke at ledelsen har opptrådt spesielt uklokt eller uforsvarlig.

Misjonssambandet er barn av sin tid. Det vi har sett utspille seg, skjer i varierende grad i andre organisasjoner og i offentlig sektor. I mindre grad i bedrifter, for her skjærer som regel ledere og eiere igjennom før konflikter får vokse ut av kontroll.

Offentlig sektor, styrt av politikere, og frivillig sektor styrt av tillitsvalgte og medlemmer vil det beste. De er preget av dagens idealiserte tenkning om ledelse, arbeids- og organisasjonsliv basert på forestillingen om at alle vil bidra konstruktivt til å nå felles mål.

Ledelse i staten

Nylig fikk plattformen for ledelse i offentlig sektor en ny utgave. Dette er rørende lesning. Det står ikke noe her som ikke alle er enige i. Det er idealisme og optimisme satt i system.

I kristne sammenhenger finner en den samme ledertenkning med tillegg av enda mer omsorg og forståelse.

Niccolo Machiavelli sa for 500 år siden sa at om ikke ledelsen er rede til å bruke makt, ramler det sammen. For verden er slik den er, ikke slik den burde være. Da må de som er gitt makt vite å bruke den når det trengs. Han utbroderer sine meninger i boken Fyrsten.

Hvordan makt ter seg og utøves i dagens organisasjoner er det for lite oppmerksomhet rundt. Det er ikke lenger ledelsen alene som er gitt makt. Og det er ikke gitt at ledelsen vinner maktkamper med mindre en opptrer konstruktiv og sørger for å få forankret den makten en har og som noen ganger må brukes.

Siden årtusenskiftet har det blåst en identitetspolitisk vind over de vestlige samfunn. Mennesker har blitt bevisst på hvilken gruppe de tilhører- og hvem de vil støtte. Alle skal likebehandles, sikres rettigheter og krenkelser skal motarbeides.

Historien er full av eksempler på at grupper er blitt undertrykket og dårlig behandlet sett med nåtidens øyne. Det er mye i fortiden vi ikke kan annet enn ta avstand fra når vi ser det med dagens øyne. Etterpåklokskap har vind i seilene for tiden.

Det har oppstått krav i samfunnet om at det skal tas oppgjør med fortiden for å gi utsatte, sårbare grupper oppreisning.

«Woke» og #metoo

I vestlige land er statuer av tidligere helter dyttet ned fra sokkelen. Det har kommer diverse beklagelser fra myndighetene. Lover som forbyr hatytringer mot utsatte grupper er skjerpet. Det gjelder å være «woke» - våken for undertrykkelse og kritikkverdig behandling av grupper og enkeltpersoner.

I 2017 fikk vi #metoo mot seksuelle overgrep. Fra USA fikk vi også en bølge for bekjempelse av rasisme, både den åpenbare og det skjulte, strukturelle.

Taterne, krigsbarna, samer, jøder, krigsseilere, tyskerjenter og homofile har fått unnskyldninger fra representanter fra regjeringen de siste 25 årene.

Det legges opp til at det skal gis en ny unnskyldning til samene som en oppfølging av rapporten fra «sannhet- og forsoningskommisjonen.»

Biskopene i Den norske kirke har beklaget ordbruk og holdninger som rammet kvinner under kampen mot selvbestemt abort. Det vurderes for tiden hvordan kirken skal be homofile om unnskyldning.

Misjonærbarna på skole

Misjonssambandet har gitt misjonærbarna som bodde på internatskolen langt unna foreldre som var misjonærer, en unnskyldning. Men de har ikke påtatt seg et strafferettslig ansvar. Retten fastslo for 11 år siden at organisasjonen ikke kan stilles rettslig til ansvar for et seksuelt overgrep som skjedde på en av deres skoler. Det ble aldri ro om den og andre saker der barn mener de ble utsatt for overgrep.

En unnskyldning er ikke nødvendigvis nok. Det vil vi få erfare i tiden framover i bestrebelsene på få til en forsoning med samene. Samene har fått «offermakt». De skeive også. Biskopene vil slite med å finne en form på en unnskyldning til de homofile. De skeive godtar ikke at det gjøres for lettvint.

Grunnen til at det er krevende å samle seg om oppgjør i ettertid, bidra den franske filosofen René Girard til å kaste lys over. I sin bok Syndebukken peker han på at det er en sentral bibelsk tanke at det skal tas hensynet til de svake og ofre. Girard er samtidig opptatt av begrepet offermakt (victim power).

Ofre kan få betydelig oppmerksomhet og støtte i dagens samfunn hvor det legges stor vekt på hva mennesker føler og hvor det er en slags kollektiv enighet om at ingen må føle seg såret eller tilsidesatt. Offer-makt brukes av den som er rammet eller av de som hevder de taler ofrenes sak.

Offer-makt kan virke splittende fordi det gjennom en dialog kan skapes forventninger som neppe kan innfris.

Offermakt og #metoo

Når offermakt knyttes til metoo-bølgen, oppstår det et krav om at det skal få konsekvenser for den som er årsak til urett eller overgrep. Noen må stilles til ansvar. I den emosjonelle settingen som lett oppstår er det lett for at en syndebukk blir utpekt.

Det krevende å nå fram med en rasjonell tilnærming slik ledelsen i Misjonssambandet har gjort, og måtte gjøre i en rettsak. De berørte er den dag i dag provosert over at Espen Ottesen, som faktisk var til stede ved rettsaken for 11 år siden, nyanserer og forsøker å oppklare misforståelser. Kravet er at han skal å gi seg, bøye seg, ikke si det han mener, men godta at ofrene og de som støtter dem får siste ord. Den nye generalsekretæren har valgt den linjen. Ottesen pakker sammen og slår seg ned i Dagen.

Misjonssambandet brukt rundt tre millioner på å undersøke om generalsekretær Øyvind Åslands opptrenden og håndtering av varsler holdt mål. Ekspertene fant ikke noe å kritisere ham for. Kritikerne slo seg ikke til ro med det. Det vrimler av varsler i misjonsorganisasjonen.

Ut med syndebukker

Åsland ble presset til å trekke seg i 2022 og har nå en annen stilling i organisasjonen. Det er det tillitsvalgte som reagerer på. Oppfatningen er tydeligvis at han har sluppet for billig unna.

Siri Myklebust som har varslet om det psykososiale miljøer ved Kvitsund Gymnas, sier til Vårt Land 10. april at det er «rystende» at Kari Margrethe Solvang, tidligere HR-leder som har hatt med misjonærbarnsaken å gjøre, har fått seg ny jobb ved Fjellhaug internasjonale høgskole. Her er tanken tydeligvis at syndebukker skal ut av organisasjonen, ikke få nye oppgaver.

Det er sjelden en ser ledelsen i en organisasjon blir presset ut slik det har skjedd i Misjonssambandet. Manglende støtte til barn som vokste opp på misjonene skoler ble den utløsende årsak fordi ledelsen ikke håndterte møte med offermakten. Ledelsen i andre misjonsorganisasjoner klarte det bedre. Det har også sammenheng med konflikter i organisasjonen med røtter 20 år tilbake i arbeidet i Etiopia.

Om striden i Misjonssambandet er over, vil avhenge av hva Send, støttegruppa for misjonærbarna, ber om eller krever. Generalsekretær Gunnar Bråthen leter etter kompromisser som kan skape ro.

Kvinnen som tapte rettsaken hun anla mot Misjonssambandet for 11 år siden, har nå fått 750.000 kroner i oppreisning. Det samme har Gunnar Hansen som i mange år har stått i spissen for misjonærbarna, fått. Slik kan det ikke fortsette. De har brukt nok av innsamlede midler på strid og splid.

Det er kanskje best og nødvendig at Øyvind Åsland, Espen Ottesen og Kare Margrete Solvang har trådt ut av sine posisjoner. Det kan også være starten på en prosess der misjonsgiganten ender opp som en blek skygge av det de en gang var.