Leder
Magne Lerø: Osloavtalen – mytologi for Norge som fredsmekler
Regjeringen har ennå ikke begravd Oslo-avtalen som etter hvert fikk katastrofale følger for det palestinske folk.
I disse dager er det 30 år siden Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne ble forhandlet fram. USAs president Bill Clinton hadde regien da statsminister Yitzhak Rabin og palestinernes leder Yasser Arafat tok hverandre i hånden og undertegnet avtalen med verdenspressen til stede.
Oslo-avtalen ble framstilt som en seier for palestinerne og Israel, men også for USA og Norge. Terje Rød- Larsen, som ledet forhandlingene, fikk status som mirakuløs fredsmekler.
Det var regjeringen med daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst (Ap) i front, som definerte rammebetingelsene. I forhandlingene måtte de forholde seg til resolusjoner fra FN og USAs posisjon. De kunne ikke legge på bordet noe USA ikke kunne godta eller som var direkte i strid med vedtak i FN.
Terje Rød-Larsens oppgave var å bygge tillit mellom partene. Han ville ha resultater, og argumenterte for at en avtale der mye var på plass, var bedre enn å legge opp til langdryge forhandlinger for å løse alle spørsmål.
Tok forhandlingene for lang tid og posisjoner ble lekket, ville prosessen stoppe opp.
Anniken Huitfeldt håper fortsatt
Derfor ble løsningen at palestinerne anerkjente Israel rett til å eksistere som selvstendig stat og Israel godtok at palestinerne skulle få sin egen stat. På dette grunnlaget kunne palestinerne ta fatt på å bygge institusjoner som trengs for å sjøsette en stat.
I en kronikk i Aftenposten i dag, betegner utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) Oslo-avtalen som en historisk milepæl. Selv om to-statsløsningen, som avtalen bygger på, er fjernere enn noensinne, vil hun ikke oppgi dette målet.
Regjeringens syn er at enten må palestinerne få sin egen stat, eller så må palestinerne og israelerne få like rettigheter i en felles stat. Huitfeldt gjør det klart at Norge ikke vil godta at Israel utvikler seg til en apartheidstat og fortsetter å bygge boliger på palestinsk område.
På motstående side i Aftenposten er tittelen på innlegget fra Line Khateeb, leder for Palestinakomiteen: Si farvel til Oslo-avtalen. Palestinerne har gitt opp. De orker ikke mer prat på Oslo-avtalens grunn.
Generalsekretær Dagfinn Høybråten i Kirkens Nødhjelp, tidligere partileder for KrF, er ingen radikaler i Palestina-spørsmålet. Han har røtter i kristne miljøer der Israel har betydelig støtte.
– De gode intensjonene som lå bak Oslo-avtalen, fikk katastrofale følger for det palestinske folk, sier Høybråten til NTB. Han viser til at det nå bor over 700.000 israelske bosettere i de okkuperte palestinske områdene der palestinerne får det stadig vanskeligere.
Odd Karsten Tveit
Palestinernes tilgang på grunnleggende rettigheter som utdanning, arbeid, religionsutøvelse, bevegelsesfrihet, vann og jordbruk blir forhindret av den israelske okkupasjonen.
Det er en konsekvens av Oslo-avtalen. Utviklingen har de seneste årene bare gått fra vondt til verre, mener han.
Tidligere Midtøsten-korrespondent Odd Karsten Tveit ga nylig ut boken «Palestina – Israels ran, vårt svik» der han retter et kritisk søkelys mot Oslo-avtalen og det som fulgte i årene etter.
De siste ti årene har det ikke vært forhandlinger mellom partene. Mistilliten rår. Israel gjør som de vil. Palestinerne er blitt et plaget og undertrykket folk.
I forbindelse med lønnsforhandlinger hører vi ofte utsagnet at «ingenting er på pass før alt er på plass». Slik er det ikke i alle forhandlinger, men hovedregelen er at forhandlinger ikke avsluttes med en avtale, før begge parter er sikre på at de spørsmål som gjenstår, er løsbare.
Forhandlingene i Oslo skjedde på andre premisser. Terje Rød-Larsen og hans team la vekt på å bygge tillit. De ville gi forhandlingsdelegasjonene gode, felles opplevelser. Fastfrosne oppfatninger hos parter, som i årtier hadde sett på hverandre som fiender, skulle tines opp. God stemning skulle utvikle vennskap.
Terje Rød-Larsen hadde visjoner med røtter i Norge som en fredsnasjon. Han trodde på framskrittet, på det gode i mennesket og muligheten for å endre historien gang om det ble bygget tillit og partene viste mot til å ta nye skritt sammen selv om de ville bli møtt med kritikk og skepsis,
Oslo-avtalen ble det ypperste norsk fredsdiplomati hadde skapt. Med Terje Rød-Larsen rykket Norge opp i eliteserien for bistand, konfliktløsning og fredsbygging. Norge hadde lenge hatt et mål om å etablere seg på denne verdensscenen.
Terje Tvedt – Det nasjonale gjennombruddet
I sin bok «Det nasjonale gjennombruddet» peker professor Terje Tvedt på at Norge på 60-tallet tok mål av seg til å bli en global aktør på «freds- og bistandsfeltet». Norge skulle ikke bare være landet som delte ut Nobels fredspris. Vi skulle også skape fred og bidra til en bedre verden.
I siste del av det forrige århundret ble det internasjonale bistandssystemet rullet ut med utgangspunkt i FN og etter hvert flere internasjonale organer. Menneskerettighetene ble lagt til grunn, og de ble tolket som universelle verdier, selv om de var utviklet på vestlige premisser. Menneskerettighetene ble gjort til veivisere for utviklingen av ethvert samfunn.
Det ble snakket varmt om visjoner for en bedre verden der ikke egennytten var drivkraft, men erkjennelsen av felles mål og interesser.
Sivilsamfunnet ble trukket inn og skulle gå hånd i hånd med politikerne for å skape en bedre verden. Det ble startet en rekke nye frivillige organisasjoner og stadig flere milliarder ble stilt til disposisjon for bistand og arbeidet for demokrati og fred.
Etter hvert var det mange hundre, for ikke å si flere tusen, som hørte til den nye «humanitær-politiske» eliten, enten de var ansatt i det offentlig eller i frivillige organisasjoner.
Visjonene, optimismen og de gode intensjonene som drev fram Oslo-prosessen, opplever palestinerne i dag mer som et lureri. Norge blir sett på som velmenende og naive. Det er ikke lille Norge som styrer.
Oslo-avtalen var i sin tid vellykket på datidens optimistiske premisser, men endte opp som mislykket fordi maktdimensjonen ikke ble tatt hensyn til. Vi har lært at skal det skapes fred som varer, må de som sitter med makten være i front.