Magne Lerø: Politikerne forsterker boligkrisen

LEDER. Innen organisasjonsteorien støter vi på begrepet kontraproduktivitet og suboptimalisering. Kontraproduktivitet betyr å foreta seg noe som viser å virke stikk imot sin hensikt.

Suboptimalisering betyr å endre en variabel, optimalisere den, på bekostning av andre faktorer som utgjør en helhet. Helheten handler som regel om kompromisser. Ved å lukke øynene for det og overfokusere på kun den ene variabelen, kan en ødelegge for totalen.

Det er dette som skjer innen boligpolitikken. Regjeringen forsøker å løse boligkrisen, men ender opp med å forsterke den.

Avvikler utleieboliger

NTB melder i dag at stadig flere eiendomsaktører, både små og store, selger utleieboligene sine. Boligeksperter advarer om utleiemangel og frykter at de med dårligst økonomi, presses ut av byene.

Grunnen er at stor gjeld, høyere renter og endringer i skattepolitikken har ført til at utleie av boliger er blitt for lite lønnsomt.

Oslo rammes hardest. Fra 2019 til første kvartal av 2024 har Utleiemegleren mistet 13,3 prosent av boligene i hovedstaden – det vil si 7.868 færre utleieboliger på litt under fem år, viser tall fra Norges Eiendomsmeglerforbund.

På landsbasis er tallet 1,8 prosent, altså 7.188 færre. Grunnen til at tallet er lavere på landsbasis er fordi tallene også viser en oppgang i utleieboliger i Bodø, Bergen, Tromsø og Trondheim.

Utleieprisene øker sterkt. En toromsleilighet i Oslo kostet i snitt 16.995 kroner per måned, og 14.773 kroner på landsbasis.

Politikerne vil at folk skal kunne eie bolig, ikke leie. I så fall skulle en tro det går i riktig retning. Det motsatte skjer. Det bygges færre boliger når færre vil investere i bolig for å leie ut.

Regelen er også at det bor flere i utleieboliger enn i boliger der eieren bor selv.

Der det er mangel på boliger, er det behov for mange utleieboliger. Når det er mangel på utleieboliger, får vi galopperende utleiepriser.

Blitt for dyrt

De med svakest økonomi får problemer både med å kjøpe og å leie. For stadig flere er det blitt for dyrt å bo i landets hovedstad.

Dette er et storbyfenomen det ikke er lett å gjøre noe med. Det er dyrt å bo sentralt i store byer verden over.

Politikerne snakker kontinuerlig om at de skal ta grep for å løse boligkrisen. Alle sier de vil bygge flere boliger og at saksbehandlingstiden må ned.

Det er lettere sagt enn gjort å få saksbehandlere til å løpe fortere. Politikerne pøser på med alt mulig det skal tas hensyn til. Det skal høres i øst og i vest, av hensyn til klimautslipp, estetikk, bomiljø, sikkerhet og diverse miljøhensyn. Slikt tar tid.

Renta er fortsatt høy. Det betyr økte priser. Da er det heller ikke enkelt for politikerne å samle seg om en politikk som gir lavere rente.

Ikke for høyt og tett

Det skal ikke bygges for høyt og ikke for tett. I Oslo er markagrensen hellig. Det finnes riktignok grenseområder hvor knapt et menneske setter sin fot. Her går det an å bygge et tusentalls boliger.

Det er mulig å bygge flere boliger som ikke innfrir kravene om universell utforming. Alle nye boliger må ikke tilrettelegges for rullestoler. Det som er viktig, er at de fleste boliger er universelt uformet.

Ved å lempe på kravet til størrelse og ventilasjon, kan det bygges flere og rimeligere boliger. Det går faktisk an å sørge for frisk luft ved å åpne vinduet.

Regjeringen vil ikke lempe på noen av disse kravene. De har valgt å øke skatten på utleie, og de vil gi leietakere sterkere rettigheter. Det er feil medisin.

Utleier ender fort opp i 56 prosent skatt på netto leieinntekter. Felleskostnader og vedlikehold fører til at kun rundt 20 prosent av leieinntektene kan gå til å dekke kapitalkostnader. Da blir det lite attraktivt å leie ut. De som har tilgjengelig kapital, velger heller å investere utenfor boligmarkedet.

I regjeringens forslag til endringer i husleieloven som er ute på høring, legges det opp til å styrke leietakernes rettigheter og svekke utleiernes. Ett av forslagene er at leietaker gis rett til å forlenge leieforholdet.

Det fører til at flere blir skeptiske til å investere i boliger. De mister styringen over sitt investeringsobjekt. Når risikoen øker og lønnsomheten synker, blir det færre som investerer.

De som alt er innenfor

Vi har fått et nytt eksempel på at regjeringen er mest opptatt av de som har kommet seg inn i et marked. Har en jobb, skal rettighetene styrkes. Når det ikke blir flere jobber, betyr det at det blir vanskeligere for dem som står utenfor arbeidslivet å komme innenfor.

Regjeringen tror flere blir fast ansatt når det ikke er tillatt å ansette midlertidig. Slik er det ikke nødvendigvis. Det regjeringen ikke regner med, er at arbeidsgivere vegrer seg for å ta risiko om de befinner seg i et marked der lønnsomheten er lav.

Regjeringen vil bygge flere studentboliger. Det er fornuftig. Men staten kan ikke gi seg i kast med å bygge billige boliger. Det må markedet ta seg. Statens rolle blir da å stimulere markedet slik at det bygges flere boliger. Det er nøkkelen til å få ned prisene.

Å øke skatten på utleieinntekter er kontraproduktivt. Det fører til at det bygges færre boliger.

Da den rødgrønne regjeringen bestemte seg for full barnehagedekning, måtte de svelge en kamel. Kristin Halvorsen (SV) innså at de måtte la private investorer og ideelle organisasjoner bygge og drive barnehager. Kommunene alene ville ikke makte det.

Slik må de tenke også i boligpolitikken. Boligkrisen vokser så pass raskt at politikerne må svelge en kamel eller to. Det nytter ikke med prat og demonstrasjoner på at de vil skattlegge rike hardere.